Ytringsfrihet og billige politiske poeng

Etter terrorangrepet på Charlie Hebdo i Paris forrige uke startet den norske politiske debatten relativt raskt å handle om ytringsfrihetens kår, og forsvar av denne. Med tanke på at satirikerne i Charlie Hebdo ble angrepet fordi de hadde publisert karikaturer av profeten Muhammed, er forsvar av ytringsfriheten både et naturlig, riktig og viktig svar på ekstremistenes vold og regelrette henrettelser av bladets redaksjon.

En slik debatt har likevel vist seg ikke å være så enkel "allerede nå". Utfordringen blir at den åpenbart påvirkes av at konteksten er terror og drap. Debatten virker å ta utgangspunkt i at krenkelser og blasfemi i seg selv nærmest er et objektivt mål på ytringsfrihet. De som har ymtet frempå nyanserte synspunkter knyttet til hva vi faktisk skal stå opp for, om ytringsfriheten har grenser eller medfører ansvar, eller at en redaksjonell vurdering av trykking av karikaturene kan tilsi at man ikke trykker, blir raskt utdefinert fra debatten som om de er mot ytringsfriheten. Eller sågar faktisk bidrar til å gi terroristene rett.

Enten er du Charlie, og da må du nærmest stå inne for bladets redaksjonelle valg, eller så er du ikke Charlie. Debattklimaet utviklet seg veldig raskt til å bli en ny utgave av Bushs "enten er du med oss eller så er du mot oss"-argumentasjon. 

I sentrum for debatten har Jonas Gahr Støte stått, eller hans uttalelser til Dagens Næringsliv 8. januar. Her er hva han sa:

– Er det viktig å stå opp for retten å drive blasfemi?
– Nei, jeg vil ikke si det er viktig å stå opp for retten til å bedrive blasfemi. Jeg vil si det er riktig å stå opp for retten til ytringsfrihet. Det er hverken et ideal å ytre seg på en måte som krenker, eller at det er et ideal å uttrykke seg på en måte som kan oppfattes som blasfemisk. Det er et ideal å forsvare ytringsfriheten. 

Denne uttalelsen kaller Venstres leder Trine Skei Grande for skremmende, og sier i tillegg følgende: – Terroristene kan lene seg tilbake og si: Det funket. Frps Mazyar Keshvari mener dette viser at det vil bli flere radikale islamister i Norge dersom Jonas Gahr Støre kommer til makten i 2017. Unge Høyres leder, Kristian Tonning Riise, går ikke like langt, men mer enn antyder at Støre ikke ville stått opp for ytringsfriheten ved terror i Norge i sin blogg, slik han mener Frankrikes president Hollande har gjort. Frp-lederen, og Norges finansminister, krever en unnskyldning (!) fra Støre. Dette er bare et lite knippe reaksjoner, men eksemplene illustrerer allerede to poenger på en gode måte:

1. En del norske politikere, spesielt fra regjeringspartiene, benytter anledningen til heller å la debatten handle om hva Støre har sagt, og noen har sågar prøvd seg på å slå politisk mynt på saken. Dette på tross av at det singler godt i glasshuset de sitter, for å låne Marie Simonsens beskrivelse i en kommentar i dag.

2. Debatten er svart-hvitt. Enten er du for krenkelser, blasfemi og trykking av karikaturtegninger av Muhammed (uavhengig av redaksjonelle vurderinger) - eller så er du uten ryggrad og ikke en forsvarer av ytringsfriheten.

Punkt 1: Frp er fortsatt partiet uten skam i norsk politikk. Partiet som nylig fikk SAS til å trekke en hel publikasjon fordi de mente en artikkel i bladet ikke fremstilte dem riktig. Frps Keshvari, som nylig drapstruet NRK-programleder Ingunn Solheim fordi han følte seg dårlig behandlet i debatten, burde kanskje latt noen andre prøve seg på klassiske Frp-opptredener i disse dager. For flere gode Frp-eksempler, sjekk ut Anders Haukedal illustrerende rekke her (ti godbiter hentet fra twitter).

Hvor Charlie er det å brenne aviser, stoppe artikler man ikke liker og krype for Kina?, er også en illustrerende kommentar fra samfunnsredaktøren i Avisa Nordland. Det finnes etter hvert mange  eksempler på noe som kan minne om hykleri fra de som nå tilsynelatende er så rake i ryggen, men jeg avslutter for denne gang med å vise til dagens kommentar fra Kjetil Alstadheim i DN: Blasfemiparagruff.

Det blir spennende å se hvordan regjeringen reagerer neste gang de møter seg selv i døren, for å si det slik. Dalai Lama kommer vel snart til Trondheim. Da kan jo statsministeren og stortingspresidenten vise at de mener alvor. Også når det koster noe.

Punkt 2: Spørsmålet mitt er som følger: Hva er egentlig galt med det Støre sier? Det er ikke et mål i seg selv for ham å stå opp for blasfemi, men for ytringsfrihet. Det inkluderer retten til blasfemi. Det innebærer ikke at man trenger å mene at krenkelser og blasfemi er riktig virkemiddel, selv om man mener det er en selvsagt rett i tråd med ytringsfriheten.

Jeg er ikke enig med Støre, fordi også satire krenker, og humor og satire er kjempeviktig som virkemiddel for å utfordre makt i alle dens fasonger. Jeg mener svaret er enkelt, nemlig ja. I min verden leder ja til ytringsfrihet også til ja alle dens varianter av type ytringer. I alle fall er det lite problematisk å si at både blasfemi og krenkelser er noe man må stå opp for retten til å ytre, uavhengig av om man ville gjort det selv.

Jeg skjønner heller ikke hvorfor ikke Støre, som er en relativt intelligent mann med mye politisk erfaring, bare svarer ja - så kan han eventuelt diskutere nyansene om noen uker.  

Like fullt mener jeg han har rett i at krenkelser eller blasfemi ikke nødvendigvis bringer samfunnsdebatten til et høyverdig eller bedre nivå per definisjon. Det kommer an på hvordan det benyttes, når og mot hvem eller hva. I mange tilfeller vil en debattkultur der folkeskikk og anstendighet plutselig ikke lenger er idealer tvert i mot bringe demokratiet et skritt bakover. Alle som har lest et kommentarfelt fullt av nettroll burde kunne få med seg at en debattkultur der krenking er malen sjelden er av den fruktbare sorten.

Det er likevel interessant å følge debatten ta helt av, for hadde Støre byttet ut ordet nei med ja hadde nok ingen reagert i samme grad - selv om innholdet er det samme:

– Er det viktig å stå opp for retten å drive blasfemi?
– Ja. Jeg vil ikke si det er viktig å stå opp for retten til å bedrive blasfemi i seg selv. Jeg vil si det er riktig å stå opp for retten til ytringsfrihet. Det er hverken et ideal å ytre seg på en måte som krenker, eller at det er et ideal å uttrykke seg på en måte som kan oppfattes som blasfemisk. Det er et ideal å forsvare ytringsfriheten.

Da ville det vært litt klarere, men det er egentlig flisespikkeri. Og i et slikt lys fremstår måten Skei Grande, Siv Jensen, Vidar Helgesen og andre reagerer som "politics", som amerikanerne ville sagt. Med mindre de mener svaret på et slikt spørsmål alltid er ja - isolert sett. Skift i så fall ut spørsmålet på denne måten:

– Er det viktig å stå opp for retten til å agitere for en fornektelse av holocaust?

Svaret er selvsagt ja, men kun fordi det er viktig å forsvare ytringsfriheten. Ikke fordi det i seg selv styrker samfunnsdebatten i Norge eller Europa. For øvrig er dette forbudt i Frankrike, noe som setter UH-leder Riises blogg i et enda mindre imponerende lys.

Eller et par andre eksempler, som kanskje er mer sammenlignbare:

– Er det viktig å stå opp for retten å drive rasisme? 
– Er det viktig å stå opp for retten å drive antijødisk propaganda?

Jeg har her, ved å bruke ordet propaganda, selvsagt med vilje endret litt på siste formuleringen for å la likheten til 30-tallet være åpenbar. Poenget er ikke at spørsmålene er like, for det er de absolutt ikke. Men poenget er dette: Å redusere ytringsfriheten til å handle om man er for eller mot retten til å benytte den til å fremme spesifikke ytringer er greit nok, men skal man ri på sin høye hest bør man være konsekvent - nemlig å forsvare alle ytringer. Uansett. Og man bør kunne si at det er viktig å stå opp for retten til ytre seg rasistisk og antijødisk eller til å kunne krenke (ikke-offentlige) enkeltmennesker og til å mobbe.

Det er det ingen som gjør, og da må det også i en vanskelig kontekst fortsatt være lov å si at krenkende ytringer eller blasfemi ikke nødvendigvis er et mål i seg selv. Jeg er for eksempel i mot at rasistiske ytringer bør begrenses av lovverket, men jeg er likevel i tvil om jeg ville ment at det var viktig å stå opp for retten til å drive rasisme i seg selv (i motsetning til hva gjelder blasfemi).

Noen av oss vil hevde at satire (som gjerne oppfattes blasfemisk) er svært viktig for å utfordre religionens makthavere, terrorister, ekstremister etc., men at det ikke nødvendigvis alltid er et egnet virkemiddel dersom det rammer de som tror mer generelt. I alle fall ikke overfor minoritetsgrupper. Det kan fortsatt være morsomt, men det bidrar ikke nødvendigvis til økt toleranse og forståelse medmennesker imellom. Tvert i mot kan det raskt bidra til å øke avstanden og svekke samfunnets lim: Tilliten. Det som er viktig er å støtte andres rett til å gjøre det like fullt. Noe også Støre gjør til fulle. 

Det er også verdt i minne om at ytringsfrihet ikke er ensbetydende med å ytre, eller publisere i denne sammenhengen. Selv om jeg anser det som relativt enkelt å "støtte" trykkingen av karikaturene denne gangen synes jeg likevel Klassekampens redaktør, Bjørgulv Braanen, sa det godt i 2010 da de valgte å la være å trykke:

"Å fordømme handlinger og synspunkter som ufornuftige, slik mange av oss gjorde under karikaturstriden, er ikke et angrep på ytringsfriheten, men en virkeliggjøring av den."

Det går an å mene at blasfemiske ytringer ikke nødvendigvis bidrar til økt demokrati eller i seg selv er et mål, og samtidig stå rakrygget opp for ytringsfriheten. De som sier noe annet tar feil, og de kommer i tillegg til å møte seg selv i døren før eller senere (de fleste, som vist her, kommer i før-kategorien).

Og sånn apropos hykleri. Her er en internasjonal kommentar i samme gate fra den politiske redaktøren i Huffington Post i Storbritannia. La meg avslutte med å gi et kort sitat, som jeg kan slutte meg til*:

"Dear liberal pundit,

You and I didn't like George W Bush. Remember his puerile declaration after 9/11 that "either you are with us, or you are with the terrorists"? Yet now, in the wake of another horrific terrorist attack, you appear to have updated Dubya's slogan: either you are with free speech... or you are against it. Either vous êtes Charlie Hebdo... or you're a freedom-hating fanatic.

I'm writing to you to make a simple request: please stop."

Jeg har nok beveget mitt syn, og står nå i og for seg på linje med ytringfrihetens hardlinere i denne saken. Samtidig blir jeg både provosert og oppgitt over hvor mange som taler med flere tunger, spesielt blant norske politikere. Måten man nå skal "ta" Støre på er ikke et særlig pent syn.

Dessuten tjener motviljen mot å anerkjenne ytringsfrihetsdebattens nyanser, også blant mediefolk, neppe ytringsfriheten på litt lengre sikt.



*Nei, jeg er ikke enig i alt han skriver.