Er araberne klare for demokrati?

Det korte svaret er ja. Det litt mer kompliserte svaret er nei.

I dag protesteres det over hele Egypt på selveste "Police Day", en dag hvor politiets innsats for Egypts frihet for seks tiår siden blir feiret og hedret. Denne "vredens dag" er et symboltungt valg av dag for det regimemotstanderne håper skal bli starten på det egyptiske opprøret. Også denne aksjonen er drevet frem av sosiale medier og er selvsagt inspirert av den tunisiske Jasmin-revolusjonen. Men i motsetning til i Tunisia har regimet i Egypt militærets støtte, og mye tyder på at opprøret som vanlig vil bli slått hardt ned på.

Følg utviklingen i Egypt minutt for minutt HER.

Revolusjonen i Tunisia har ikke bare inspirert egyptere. Så langt har det vært protester i mange andre arabiske land, inkludert Algeri, Jordan og Jemen, ja, mange håper til og med det skal inspirere til opprør i Syria. Betyr dette at noe er i ferd med å skje i hele regionen, ikke bare i Tunisia? Det er ingen som kan svare absolutt på et slikt spørsmål. Historien er likevel gjerne den beste ledesnoren man har, og dersom den legges til grunn ser det ikke lyst ut. For la meg sitere den kjente statsviteren Larry Diamond fra hans artikkel Why are there no Arab Democracies (2010): “The continuing absence of even a single democratic regime in the Arab world is a striking anomaly — the principal exception to the globalization of democracy”.

Forskere med ulikt faglig ståsted er uenige om hvorfor det er slik, men man er stort sett enige om at den arabiske verden skiller seg negativt ut når det kommer til demokratiutvikling. I 2010 var det bare Marokko, Kuwait og Libanon som fikk betegnelsen delvis frie av Freedom House. Alle de andre arabiske landene defineres som ufrie autoritære stater. På tross av innføring av valg av både president (i republikkene) og parlamenter i de fleste statene de siste 20 årene. Den tredje bølgen av demokratisering har med andre ord så langt ikke nådd Nord-Afrika og Midtøsten. Er vi i ferd med å oppleve at den gjør det i 2011? Jeg tror dessverre ikke det. Det avgjørende er om folket lykkes i mitt kjære Egypt. Skulle så skje vil det mest sannsynlig bidra til en kjedereaksjon av opprør og mulige regimefall i hele regionen.

Og det er nettopp fordi jeg ikke tror folket vil lykkes i Egypt at jeg heller ikke tror at revolusjonen i Tunisia sprer seg utover spredte opptøyer og noen politiske innrømmelser fra de ulike regimene. Det er mange årsaker til det, men den viktigste er kanskje Mubaraks imponerende evne til å være en god diktator. Det vil si at han har skapt et regime med full støtte i militæret (han er selv general), som han har benyttet til å skape det man kan kalle et fleksibelt autoritært styre. Overvåkningen og undertrykkingen er ikke så omfattende som i Syria, Libya, osv. Blogging, demonstrasjoner o.l. tillattes så lenge man ikke går fra ord til handling. Man åpner opp for noen friheter, men vet å slå dem ned dersom de går for langt. Dermed har man noenlunde kontroll på hvem motstanderne er, samtidig som man kan ufarliggjøre dem ved behov. Simply put.

Og som professoren min ved det amerikanske universitetet i Kairo sa det: Statsvitere gir dem på mange måter oppskriften på hvordan man unngår demokratisering gjennom sine analyser i regionen. Paradoksalt nok. Poenget er uansett at regimeinnehaverne gjerne er mektige, korrupte og til dels onde i sin fremferd, men de er ikke dumme.

Det som likevel gir håp i Egypt er presidentens sviktende helse foran presidentvalget om et knapt år. Mye tyder på at han ønsker at sønnen, Gamal Mubarak, skal overta, men han er om mulig enda mer forhatt enn faren. Dermed kan det være en mulighet hvor militærets lojalitet kan settes på en prøve, all den tid Gamal egentlig ikke har noen militær bakgrunn, samtidig som det kan skape grobunn for nye og kanskje mer omfattende protester.

Forøvrig er det fortsatt langt fra sikkert at Tunisia blir et demokratisk eksempel i regionen. Det eneste som er sikkert er at en diktator er avsatt. Hvorvidt regimet erstattes med et nytt demokratisk eller et annet autoritært styre er fortsatt i støpeskjeen. Al Jazeeras Larbi Sadiki har skrevet godt om veien videre og hva som skal til for at Tunisia faktisk kan bli en demokratisk stat.

Arabere flest er med andre ord mer enn klare for demokrati, noe som i seg selv avviser alle teorier om en eksepsjonalistisk arabisk kultur/religion som forklaring på manglende demokrati. Dessverre tyder mye på at regimene likevel vil klare å slå ned det folkelige opprøret nok en gang.

Mange med større kjennskap til regionen enn meg har tatt feil tidligere, og jeg håper selvsagt jeg bommer radikalt med denne "analysen".

PS: Libanon sliter med egne problemer for tiden. En ny statsminister, Hezbollah-støttede Najib Mikati, er i dag bedt av presidenten om å danne ny regjering. Stemmetallene i parlamentet var 68-60 i favør Mikati (Sunni, men støttes av Shia-grupperingene) versus dagens statsminister Hakiri (Sunni). Sunnidominerte områder som Tripoli er i harnisk. Les mer om utviklingen HER.