Høyrebyrådet burde angrepet seg selv – ikke de ansatte

«Vår største utfordring er lønnsoppgjøret». Sitatet stammer fra finansbyråd Liv Røssland (Frp) da hun på vegne av høyrebyrådet fredag i forrige uke la frem den såkalte tertialrapporten, som viser status og prognose for økonomien til Bergen kommune i 2011.

Det er forøvrig interessant at et parti som påstår å være "det eneste partiet som tar arbeidere på alvor" (Siv Jensen på 1. mai) aldri går tom for ammunisjon i kampen mot arbeidstakernes rettigheter og muligheter.

Det er uansett på tide at byrådet nå slutter å se på sine egne ansatte som en utfordring, og heller kikker seg selv i speilet. Konsekvensene av at kommunalt ansatte ikke fikk justert lønnen sin oppover i tråd med årlig prisvekst og andre yrkesgruppers lønnsvekst ville vært en lite effektiv kommune med en rekke misfornøyde ansatte. Bergen kommune fungerer best når de ansatte i kommunen har det bra, og jeg vil oppfordre byens ledende politikere til å slutte å bruke de ansatte som en kanal for å få bort egen frustrasjon.

Så hva er Bergen kommunes største utfordring? Etter min mening må det være at høyrebyrådet har brutt regelverket, slik at verken årets budsjett eller regnskap for foregående år er godkjent. Det kommer til å få store konsekvenser for deg og meg, men høyrebyrådet velger å ikke ta saken på alvor. De har valgt å stikke hodet i sanden, og håper det hele forsvinner av seg selv.

Kanskje det er slik at det er høyrebyrådet som er vår største utfordring, og ikke kommunens ansatte?

En versjon av dette blogginnlegget ble først publisert i BA fredag 17. juni.

Tilbake!

De som har fulgt mine tidligere blogger vet at med jevne mellomrom skriver jeg dette innlegget, og jeg har en viss forståelse for evt. skepsis til at jeg faktisk er tilbake utover noen uker. Men jeg lover dyrt og hellig, og den som kikker innom får se.

Som en start kan jeg avsløre at det snart kommer et nytt blogginnlegg om høyrebyrådets nylige angrep på kommunens ansatte. Det de burde gjort var å angrepet sin egen økonomiske uduglighet. To be continued...

Masteroppgaveinnspurt

Som de fleste faste lesere av denne bloggen har skjønt (ja, samme hva folk sier vet jeg at det er mange faste lesere...), den ligger litt brakk for tiden. Det henger sammen med at jeg har vært i Kairo for å samle inn data i en måned og at jeg nå er i innspurten på masteren. Da er det ikke mye tid til å holde seg oppdatert eller til å blogge. Jeg lover å  komme sterkere tilbake så raskt masteren er levert 1. juni. Frem til da er jeg bare samfunnsengasjert på twitter: Min konto er rvalhammer.

Er araberne klare for demokrati?

Det korte svaret er ja. Det litt mer kompliserte svaret er nei.

I dag protesteres det over hele Egypt på selveste "Police Day", en dag hvor politiets innsats for Egypts frihet for seks tiår siden blir feiret og hedret. Denne "vredens dag" er et symboltungt valg av dag for det regimemotstanderne håper skal bli starten på det egyptiske opprøret. Også denne aksjonen er drevet frem av sosiale medier og er selvsagt inspirert av den tunisiske Jasmin-revolusjonen. Men i motsetning til i Tunisia har regimet i Egypt militærets støtte, og mye tyder på at opprøret som vanlig vil bli slått hardt ned på.

Følg utviklingen i Egypt minutt for minutt HER.

Revolusjonen i Tunisia har ikke bare inspirert egyptere. Så langt har det vært protester i mange andre arabiske land, inkludert Algeri, Jordan og Jemen, ja, mange håper til og med det skal inspirere til opprør i Syria. Betyr dette at noe er i ferd med å skje i hele regionen, ikke bare i Tunisia? Det er ingen som kan svare absolutt på et slikt spørsmål. Historien er likevel gjerne den beste ledesnoren man har, og dersom den legges til grunn ser det ikke lyst ut. For la meg sitere den kjente statsviteren Larry Diamond fra hans artikkel Why are there no Arab Democracies (2010): “The continuing absence of even a single democratic regime in the Arab world is a striking anomaly — the principal exception to the globalization of democracy”.

Forskere med ulikt faglig ståsted er uenige om hvorfor det er slik, men man er stort sett enige om at den arabiske verden skiller seg negativt ut når det kommer til demokratiutvikling. I 2010 var det bare Marokko, Kuwait og Libanon som fikk betegnelsen delvis frie av Freedom House. Alle de andre arabiske landene defineres som ufrie autoritære stater. På tross av innføring av valg av både president (i republikkene) og parlamenter i de fleste statene de siste 20 årene. Den tredje bølgen av demokratisering har med andre ord så langt ikke nådd Nord-Afrika og Midtøsten. Er vi i ferd med å oppleve at den gjør det i 2011? Jeg tror dessverre ikke det. Det avgjørende er om folket lykkes i mitt kjære Egypt. Skulle så skje vil det mest sannsynlig bidra til en kjedereaksjon av opprør og mulige regimefall i hele regionen.

Og det er nettopp fordi jeg ikke tror folket vil lykkes i Egypt at jeg heller ikke tror at revolusjonen i Tunisia sprer seg utover spredte opptøyer og noen politiske innrømmelser fra de ulike regimene. Det er mange årsaker til det, men den viktigste er kanskje Mubaraks imponerende evne til å være en god diktator. Det vil si at han har skapt et regime med full støtte i militæret (han er selv general), som han har benyttet til å skape det man kan kalle et fleksibelt autoritært styre. Overvåkningen og undertrykkingen er ikke så omfattende som i Syria, Libya, osv. Blogging, demonstrasjoner o.l. tillattes så lenge man ikke går fra ord til handling. Man åpner opp for noen friheter, men vet å slå dem ned dersom de går for langt. Dermed har man noenlunde kontroll på hvem motstanderne er, samtidig som man kan ufarliggjøre dem ved behov. Simply put.

Og som professoren min ved det amerikanske universitetet i Kairo sa det: Statsvitere gir dem på mange måter oppskriften på hvordan man unngår demokratisering gjennom sine analyser i regionen. Paradoksalt nok. Poenget er uansett at regimeinnehaverne gjerne er mektige, korrupte og til dels onde i sin fremferd, men de er ikke dumme.

Det som likevel gir håp i Egypt er presidentens sviktende helse foran presidentvalget om et knapt år. Mye tyder på at han ønsker at sønnen, Gamal Mubarak, skal overta, men han er om mulig enda mer forhatt enn faren. Dermed kan det være en mulighet hvor militærets lojalitet kan settes på en prøve, all den tid Gamal egentlig ikke har noen militær bakgrunn, samtidig som det kan skape grobunn for nye og kanskje mer omfattende protester.

Forøvrig er det fortsatt langt fra sikkert at Tunisia blir et demokratisk eksempel i regionen. Det eneste som er sikkert er at en diktator er avsatt. Hvorvidt regimet erstattes med et nytt demokratisk eller et annet autoritært styre er fortsatt i støpeskjeen. Al Jazeeras Larbi Sadiki har skrevet godt om veien videre og hva som skal til for at Tunisia faktisk kan bli en demokratisk stat.

Arabere flest er med andre ord mer enn klare for demokrati, noe som i seg selv avviser alle teorier om en eksepsjonalistisk arabisk kultur/religion som forklaring på manglende demokrati. Dessverre tyder mye på at regimene likevel vil klare å slå ned det folkelige opprøret nok en gang.

Mange med større kjennskap til regionen enn meg har tatt feil tidligere, og jeg håper selvsagt jeg bommer radikalt med denne "analysen".

PS: Libanon sliter med egne problemer for tiden. En ny statsminister, Hezbollah-støttede Najib Mikati, er i dag bedt av presidenten om å danne ny regjering. Stemmetallene i parlamentet var 68-60 i favør Mikati (Sunni, men støttes av Shia-grupperingene) versus dagens statsminister Hakiri (Sunni). Sunnidominerte områder som Tripoli er i harnisk. Les mer om utviklingen HER.

Likhet for loven

Etter at Maria Amelie på onsdag ble arrestert utenfor Nansenskolen av ikke mindre enn 8 politifolk har debatten rast. Spørsmålet man diskuterer er om hun bør få bli eller ei. Målet må være å slutte å diskutere Amelie og heller diskutere hvorfor vi har et lovverk som rammer på en måte som gjør at Amelie, og kanskje så mange som tusenvis av andre med lignende historier, kastes ut.

Noen, blant annet Amnesty, mener dagens lovverk burde gitt henne opphold. Det er godt mulig, men mye tyder på at vedtaket er godt innenfor de rammene dagens regelverk tegner opp. Uansett er det umulig for en lekperson som meg å vurdere akkurat det. Jeg velger å anta at dagens regelverk ikke gir grunnlag for opphold. Uansett er det ikke bare Amelie som blir offer for en streng asylpolitikk. Og så lenge loven er som den er kan man ikke gjøre unntak fordi hun har mastergrad, snakker flytende norsk og er en glimrende person. Det er også interessant å diskutere om en mørk, muslimsk mann med skjegg i samme situasjon hadde skapt de samme bølgene, slik Wasim Zahid påpeker i Aftenposten i dag. Og det er nettopp det som er poenget mitt: Det er like tragisk når dettte rammer en irakisk familie i nattmørket. Da reagerer ingen. Og vi kan ikke komme i en situasjon der ressursterke skal få særbehandling.

I så måte har enkelte politikere og partier oppført seg meget populistisk, hyklersk og lite troverdig de siste to dagene. Frp er selvsagt i en særstilling også denne gangen. Arbeiderpartiet har stått på sin politikk i stormen, og ære være Ap for det. Problemet er bare at politikken er feil. Og det er det vi må diskutere.

Vi må diskutere regler (evt. forskrifter om praksis innenfor dagens regelverk) og lovendringer som angår de som kommer her som barn (og det er foreldrene som søker asyl på deres vegne), om hvor lenge man skal kunne oppholde seg i Norge uten papirer (jamfør kampanjen Ingen mennesker er ulovlige), hvorvidt det bør være mulig å skifte kø fra Norge i større grad enn i dag (slik at en asylsøker kan søke om arbeidstillatelse uten å reise til landet man flyktet fra), og lignende tiltak for å skape en mer human asylpolitikk som ser mennesket bak søknaden.

Alle de som kjemper for at bare Amelie skal få bli, fordi hun er integrert osv., er på ville veier. En slik følelsesladet politikkutforming skader mer enn det gjør godt. Amelie har gått foran, og gjennom sin modighet gitt alle de papirløse et ansikt samt vist hvor streng norsk asylpolitikk faktisk er.

Håpet er at de tusenvis som i disse dager melder seg inn i facebook-grupper og kjemper for Amelie også kjemper denne kampen når den som er behandlet urettferdig heter Muhammed og tilkjenner seg den muslimske tro. Jeg tviler, men jeg håper. For å få folk til å skjønne denne sammenhengen må debatten løftes opp et par hakk fra å handle om Amelie.

Les forøvrig min partikamerat og fylkesordfører i Sør-Trøndelags blogginnlegg Maria Amelie skal ikke behandles bedre enn andre  for lignende synspunkter som jeg forfekter her (sannsynligvis også formidlet på en bedre måte).

Hvis loven tilsier at hun må ut, ja, da er det loven som må endres, ikke unntak som må innvilges. Forhåpentligvis vil det da gi også Amelie en ny mulighet til å søke asyl på egne (og ikke familiens) vegne. Med mindre hun ikke allerede har fått arbeids- og oppholdstillatelse. Forøvrig et annet område som må mykes opp. Arbeidsinnvandring bør gjøres mer tilgjengelig, ikke mindre. Men det får jeg diskutere mer i en annen bloggpost.