Ap på ville illiberale veier

Mye er allerede blitt sagt om datalagringsdirektivet, spesielt etter at det ble kjent at regjeringen, det vil si Arbeiderpartiet, offisielt gikk inn for direktivet i statsråd på fredag. Som Arbeiderparti-medlem føler jeg likevel for å blogge noen mer eller mindre velvalgte ord i mot innføringen av DLD.

Hovedproblemet er det justispolitiske paradigmeskiftet en innføring av DLD innebærer. Fra å bruke bevissikring som ledd i konkret etterforskning, går man over til systematisk, preaktiv bevissikring overfor alle borgere. I tilfelle du eller jeg skulle gjøre noe straffbart i fremtiden. Det burde være unødvendig å påpeke at dette selvsagt er i konflikt med grunnleggende idealer i en liberal rettsstat. Dessverre mangler Arbeiderpartiet tydeligvis en liberal ryggmarksrefleks på samme måte som vi har en meningsløs ryggmarksrefleks som tilsier at et hvert EU-direktiv er bra, bare fordi vi er for EU (primært) og EØS-avtalen (sekundært). For de som lurer: Jeg er for norsk medlemskap i EU, men er samtidig sterkt kritisk til de udemokratiske elementene ved EØS-avtalen.

Dersom noen likevel ikke skulle godta premisset om at direktivet er prinsipielt illiberalt: "Samtlige personvernmyndigheter i landene som omfattes av direktivet, i tillegg til EUs eget datatilsyn, har betegnet det som et brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen" (for å sitere Jon Wessel-Aas). 

I en slik "setting" var det sikkert naturlig å først selge inn DLD gjennom å framstille direktivet som en lovfesting av gjeldende praksis: Trafikkdataene det er snakk om lagres allerede i dag hos tele- og internettilbydere av faktureringshensyn. Med andre ord vil egentlig personvernets stilling styrkes, ettersom trafikkdataene nå underlegges sterkere offentlig kontroll. Denne strategien er fortsatt en del av retorikken til Storberget, Pedersen og co., men den er for lengst avslørt for sin prinsipielle unnfallenhet og upresise forhold til fakta. Å gå fra å ha lovpålegg om sletting av data dersom det ikke finnes faktureringshensyn til å lovpålegge lagringen er selvsagt ikke det samme. Argumentasjonen tar heller ikke inn over seg hvor mye mer som vil lagres med DLD enn uten.

En mer velfungerende strategi som vi så på Dagsrevyen så sent som i går, er å sette et teoretisk personvernsperspektiv opp mot faren for terror og kriminalitet. Eller at Norge kan blir en frihavn for barneporno og pedofile: «Redder vi ett barn, er det verdt det». Selvsagt kommer det prinsipielle i bakgrunnen hos folk flest når man får høre at konsekvensen av å si nei til DLD er en selvmordsbomber på Karl Johan.

Det er forøvrig også mulig å stikke hull på disse argumentene. Man kan for eksempel påpeke at både Redd barna og Barneombudet har gått imot direktivet i sine høringsforslag. Av hensyn til barn. Eller man kan påpeke at det finnes en rekke smutthull for å omgå DLD. For å si det på forståelig norsk: Jeg kom meg på facebook i Syria selv om det var forbudt og sensurert. Det er ingen problem å komme utenom dette direktivet for de som kan data og telefoni. Det er bare vanlige folk som blir rammet.

Men alle vi som er opptatt av personvern, rettstatlige prinsipper og liberale demokratiske verdier bør ikke godta et slikt debattnivå. Mitt spørsmål til DLD-tilhengerne blir dermed: Hvor skal grensen for hvor mye overvåking – eller lagring - man vil gå med på for å oppklare flere saker gå? Bør man ikke også lagre innholdet i sms, telefonsamtaler og e-post dersom det fører til flere oppklarte saker? For med en praktisk tilnærming med fokus på hvor mange ekstra pedofile eller terrorister direktivet muligens kan straffe (selv om det ikke nødvendigvis er rett heller) er det nok ikke lenge til DLD-tilhengerne vil gå et skritt lenger? Og hva er i et slikt perspektiv egentlig argumentet mot?

Til slutt: Jeg er egentlig veldig i mot at man faller for fristelsen til å sammenligne direktivet med diktaturstater. Likevel vil jeg legge til at etter å ha bodd i et diktatur i 6 mnd har jeg blitt mer bevisst på verdien av ytringsfrihet og personvern i en rettsstat. Egyptiske myndigheter bruker også faren for terror som unnskyldning for overvåking av befolkningen. Det synes derfor for meg helt klart at uten en prinsipiell tilnærming til slike spørsmål farer det fort galt avsted. Likevel, dette direktivet er ingen overgang til overvåkingssamfunnet, men det er en redusering av personvernet og et skritt i feil retning.