Ytringsfrihet og billige politiske poeng

Etter terrorangrepet på Charlie Hebdo i Paris forrige uke startet den norske politiske debatten relativt raskt å handle om ytringsfrihetens kår, og forsvar av denne. Med tanke på at satirikerne i Charlie Hebdo ble angrepet fordi de hadde publisert karikaturer av profeten Muhammed, er forsvar av ytringsfriheten både et naturlig, riktig og viktig svar på ekstremistenes vold og regelrette henrettelser av bladets redaksjon.

En slik debatt har likevel vist seg ikke å være så enkel "allerede nå". Utfordringen blir at den åpenbart påvirkes av at konteksten er terror og drap. Debatten virker å ta utgangspunkt i at krenkelser og blasfemi i seg selv nærmest er et objektivt mål på ytringsfrihet. De som har ymtet frempå nyanserte synspunkter knyttet til hva vi faktisk skal stå opp for, om ytringsfriheten har grenser eller medfører ansvar, eller at en redaksjonell vurdering av trykking av karikaturene kan tilsi at man ikke trykker, blir raskt utdefinert fra debatten som om de er mot ytringsfriheten. Eller sågar faktisk bidrar til å gi terroristene rett.

Enten er du Charlie, og da må du nærmest stå inne for bladets redaksjonelle valg, eller så er du ikke Charlie. Debattklimaet utviklet seg veldig raskt til å bli en ny utgave av Bushs "enten er du med oss eller så er du mot oss"-argumentasjon. 

I sentrum for debatten har Jonas Gahr Støte stått, eller hans uttalelser til Dagens Næringsliv 8. januar. Her er hva han sa:

– Er det viktig å stå opp for retten å drive blasfemi?
– Nei, jeg vil ikke si det er viktig å stå opp for retten til å bedrive blasfemi. Jeg vil si det er riktig å stå opp for retten til ytringsfrihet. Det er hverken et ideal å ytre seg på en måte som krenker, eller at det er et ideal å uttrykke seg på en måte som kan oppfattes som blasfemisk. Det er et ideal å forsvare ytringsfriheten. 

Denne uttalelsen kaller Venstres leder Trine Skei Grande for skremmende, og sier i tillegg følgende: – Terroristene kan lene seg tilbake og si: Det funket. Frps Mazyar Keshvari mener dette viser at det vil bli flere radikale islamister i Norge dersom Jonas Gahr Støre kommer til makten i 2017. Unge Høyres leder, Kristian Tonning Riise, går ikke like langt, men mer enn antyder at Støre ikke ville stått opp for ytringsfriheten ved terror i Norge i sin blogg, slik han mener Frankrikes president Hollande har gjort. Frp-lederen, og Norges finansminister, krever en unnskyldning (!) fra Støre. Dette er bare et lite knippe reaksjoner, men eksemplene illustrerer allerede to poenger på en gode måte:

1. En del norske politikere, spesielt fra regjeringspartiene, benytter anledningen til heller å la debatten handle om hva Støre har sagt, og noen har sågar prøvd seg på å slå politisk mynt på saken. Dette på tross av at det singler godt i glasshuset de sitter, for å låne Marie Simonsens beskrivelse i en kommentar i dag.

2. Debatten er svart-hvitt. Enten er du for krenkelser, blasfemi og trykking av karikaturtegninger av Muhammed (uavhengig av redaksjonelle vurderinger) - eller så er du uten ryggrad og ikke en forsvarer av ytringsfriheten.

Punkt 1: Frp er fortsatt partiet uten skam i norsk politikk. Partiet som nylig fikk SAS til å trekke en hel publikasjon fordi de mente en artikkel i bladet ikke fremstilte dem riktig. Frps Keshvari, som nylig drapstruet NRK-programleder Ingunn Solheim fordi han følte seg dårlig behandlet i debatten, burde kanskje latt noen andre prøve seg på klassiske Frp-opptredener i disse dager. For flere gode Frp-eksempler, sjekk ut Anders Haukedal illustrerende rekke her (ti godbiter hentet fra twitter).

Hvor Charlie er det å brenne aviser, stoppe artikler man ikke liker og krype for Kina?, er også en illustrerende kommentar fra samfunnsredaktøren i Avisa Nordland. Det finnes etter hvert mange  eksempler på noe som kan minne om hykleri fra de som nå tilsynelatende er så rake i ryggen, men jeg avslutter for denne gang med å vise til dagens kommentar fra Kjetil Alstadheim i DN: Blasfemiparagruff.

Det blir spennende å se hvordan regjeringen reagerer neste gang de møter seg selv i døren, for å si det slik. Dalai Lama kommer vel snart til Trondheim. Da kan jo statsministeren og stortingspresidenten vise at de mener alvor. Også når det koster noe.

Punkt 2: Spørsmålet mitt er som følger: Hva er egentlig galt med det Støre sier? Det er ikke et mål i seg selv for ham å stå opp for blasfemi, men for ytringsfrihet. Det inkluderer retten til blasfemi. Det innebærer ikke at man trenger å mene at krenkelser og blasfemi er riktig virkemiddel, selv om man mener det er en selvsagt rett i tråd med ytringsfriheten.

Jeg er ikke enig med Støre, fordi også satire krenker, og humor og satire er kjempeviktig som virkemiddel for å utfordre makt i alle dens fasonger. Jeg mener svaret er enkelt, nemlig ja. I min verden leder ja til ytringsfrihet også til ja alle dens varianter av type ytringer. I alle fall er det lite problematisk å si at både blasfemi og krenkelser er noe man må stå opp for retten til å ytre, uavhengig av om man ville gjort det selv.

Jeg skjønner heller ikke hvorfor ikke Støre, som er en relativt intelligent mann med mye politisk erfaring, bare svarer ja - så kan han eventuelt diskutere nyansene om noen uker.  

Like fullt mener jeg han har rett i at krenkelser eller blasfemi ikke nødvendigvis bringer samfunnsdebatten til et høyverdig eller bedre nivå per definisjon. Det kommer an på hvordan det benyttes, når og mot hvem eller hva. I mange tilfeller vil en debattkultur der folkeskikk og anstendighet plutselig ikke lenger er idealer tvert i mot bringe demokratiet et skritt bakover. Alle som har lest et kommentarfelt fullt av nettroll burde kunne få med seg at en debattkultur der krenking er malen sjelden er av den fruktbare sorten.

Det er likevel interessant å følge debatten ta helt av, for hadde Støre byttet ut ordet nei med ja hadde nok ingen reagert i samme grad - selv om innholdet er det samme:

– Er det viktig å stå opp for retten å drive blasfemi?
– Ja. Jeg vil ikke si det er viktig å stå opp for retten til å bedrive blasfemi i seg selv. Jeg vil si det er riktig å stå opp for retten til ytringsfrihet. Det er hverken et ideal å ytre seg på en måte som krenker, eller at det er et ideal å uttrykke seg på en måte som kan oppfattes som blasfemisk. Det er et ideal å forsvare ytringsfriheten.

Da ville det vært litt klarere, men det er egentlig flisespikkeri. Og i et slikt lys fremstår måten Skei Grande, Siv Jensen, Vidar Helgesen og andre reagerer som "politics", som amerikanerne ville sagt. Med mindre de mener svaret på et slikt spørsmål alltid er ja - isolert sett. Skift i så fall ut spørsmålet på denne måten:

– Er det viktig å stå opp for retten til å agitere for en fornektelse av holocaust?

Svaret er selvsagt ja, men kun fordi det er viktig å forsvare ytringsfriheten. Ikke fordi det i seg selv styrker samfunnsdebatten i Norge eller Europa. For øvrig er dette forbudt i Frankrike, noe som setter UH-leder Riises blogg i et enda mindre imponerende lys.

Eller et par andre eksempler, som kanskje er mer sammenlignbare:

– Er det viktig å stå opp for retten å drive rasisme? 
– Er det viktig å stå opp for retten å drive antijødisk propaganda?

Jeg har her, ved å bruke ordet propaganda, selvsagt med vilje endret litt på siste formuleringen for å la likheten til 30-tallet være åpenbar. Poenget er ikke at spørsmålene er like, for det er de absolutt ikke. Men poenget er dette: Å redusere ytringsfriheten til å handle om man er for eller mot retten til å benytte den til å fremme spesifikke ytringer er greit nok, men skal man ri på sin høye hest bør man være konsekvent - nemlig å forsvare alle ytringer. Uansett. Og man bør kunne si at det er viktig å stå opp for retten til ytre seg rasistisk og antijødisk eller til å kunne krenke (ikke-offentlige) enkeltmennesker og til å mobbe.

Det er det ingen som gjør, og da må det også i en vanskelig kontekst fortsatt være lov å si at krenkende ytringer eller blasfemi ikke nødvendigvis er et mål i seg selv. Jeg er for eksempel i mot at rasistiske ytringer bør begrenses av lovverket, men jeg er likevel i tvil om jeg ville ment at det var viktig å stå opp for retten til å drive rasisme i seg selv (i motsetning til hva gjelder blasfemi).

Noen av oss vil hevde at satire (som gjerne oppfattes blasfemisk) er svært viktig for å utfordre religionens makthavere, terrorister, ekstremister etc., men at det ikke nødvendigvis alltid er et egnet virkemiddel dersom det rammer de som tror mer generelt. I alle fall ikke overfor minoritetsgrupper. Det kan fortsatt være morsomt, men det bidrar ikke nødvendigvis til økt toleranse og forståelse medmennesker imellom. Tvert i mot kan det raskt bidra til å øke avstanden og svekke samfunnets lim: Tilliten. Det som er viktig er å støtte andres rett til å gjøre det like fullt. Noe også Støre gjør til fulle. 

Det er også verdt i minne om at ytringsfrihet ikke er ensbetydende med å ytre, eller publisere i denne sammenhengen. Selv om jeg anser det som relativt enkelt å "støtte" trykkingen av karikaturene denne gangen synes jeg likevel Klassekampens redaktør, Bjørgulv Braanen, sa det godt i 2010 da de valgte å la være å trykke:

"Å fordømme handlinger og synspunkter som ufornuftige, slik mange av oss gjorde under karikaturstriden, er ikke et angrep på ytringsfriheten, men en virkeliggjøring av den."

Det går an å mene at blasfemiske ytringer ikke nødvendigvis bidrar til økt demokrati eller i seg selv er et mål, og samtidig stå rakrygget opp for ytringsfriheten. De som sier noe annet tar feil, og de kommer i tillegg til å møte seg selv i døren før eller senere (de fleste, som vist her, kommer i før-kategorien).

Og sånn apropos hykleri. Her er en internasjonal kommentar i samme gate fra den politiske redaktøren i Huffington Post i Storbritannia. La meg avslutte med å gi et kort sitat, som jeg kan slutte meg til*:

"Dear liberal pundit,

You and I didn't like George W Bush. Remember his puerile declaration after 9/11 that "either you are with us, or you are with the terrorists"? Yet now, in the wake of another horrific terrorist attack, you appear to have updated Dubya's slogan: either you are with free speech... or you are against it. Either vous êtes Charlie Hebdo... or you're a freedom-hating fanatic.

I'm writing to you to make a simple request: please stop."

Jeg har nok beveget mitt syn, og står nå i og for seg på linje med ytringfrihetens hardlinere i denne saken. Samtidig blir jeg både provosert og oppgitt over hvor mange som taler med flere tunger, spesielt blant norske politikere. Måten man nå skal "ta" Støre på er ikke et særlig pent syn.

Dessuten tjener motviljen mot å anerkjenne ytringsfrihetsdebattens nyanser, også blant mediefolk, neppe ytringsfriheten på litt lengre sikt.



*Nei, jeg er ikke enig i alt han skriver.

Budsjettbløffen

Edit: Sentrum og byrådet er nå enige om en budsjettavtale.

Samtidig som bystyret forhandler om småpenger i budsjettet for neste år, forsvinner de virkelig store pengene ut av sluket. Høyre-byrådet skylder velgerne en unnskyldning.

Mens du leser dette, sitter byrådspartiene Høyre og Frp i forhandlinger med sentrumspartiene Venstre, KrF og Byluftlisten. På møterommet på rådhuset skal de blant annet bli enige om hvorvidt Kirkens Bymisjons ungdomstiltak V13 skal miste tilskuddet på 2,9 millioner kroner. Det er nemlig et av innsparingstiltakene byrådet har foreslått. V13 er et utrolig viktig program, og det fremstår som uforståelig at Høyre ønsker å kutte dette ut. Samtidig blir den arbeidsmengden som legges ned i å få flyttet på små budsjettposter helt ubegripelig, hvis man tar en titt på en nylig publisert revisjonsrapport fra Deloitte.

Den viser at det forsvinner beløp i 100-millionersklassen ut av kommunekassen nesten uten politisk oppmerksomhet. Byens investeringsbudsjett – hvor de store pengene fordeles til større byggeprosjekter som skoler og idrettsanlegg – sprekker nemlig til stadighet fordi prosjektene blir dyrere enn planlagt.

Revisorene har sett spesielt nøye på de nyeste prestisjeprosjektene: AdO Arena, Ny-Krohnborg skole og Fyllingsdalen sykehjem. Forvaltningsrapporter med revisorspråk er sjelden en god erstatning for Jo Nesbøs nyeste nattbordlektyre, men nettopp denne utgaven burde trykkes opp og deles ut i kortversjon til byens skattebetalere. Konklusjonen er nemlig klar: Høyre og Frp har ikke kontroll på skattepengene dine.

AdO Arena skulle koste 472 millioner kroner – regningen endte på over én milliard. Selv om vi bør ta tverrpolitisk ansvar for deler av overskridelsene, da flyttingen av anlegget til Nygårdstangen i seg selv medførte økt risiko, er rapporten knusende i sin dom når det gjelder byrådets håndtering av alt fra prosjektering og beslutningsgrunnlag til gjennomføring og oppfølging. Rehabiliteringen av Ny-Krohnborg skole fikk til slutt en prislapp på 300 millioner, men til tross for den stive prisen hadde det nye bygget 327 feil og mangler. Fyllingsdalen sykehjem kostet 70 millioner mer enn budsjett og endte 222 millioner over opprinnelig kostnadsberegning.

Ifølge rapporten kan Høyre og Frp kun skylde på seg selv for overskridelsene: Kommunen mangler rutiner for kvalitetssikring, oppfølging av kontrakter og risikovurdering. Prosjektene kunne altså blitt billigere, bedre og raskere ferdig dersom byrådet hadde gjort jobben sin.

Store summer blir ofte abstrakte i den virkelige verden, men for de 550 millionene i budsjettoverskridelser byggingen av AdO Arena alene sto for, kunne vi fått 500 sykehjemsplasser, 3000 barnehageplasser eller 700 flere lærere. Eller et nytt kulturhus i Åsane eller flerbrukshall i Fyllingsdalen.

Realitetene blir enda mer skremmende hvis bergenserne begynner å følge med på gjeldsutviklingen i kommunen, eller milliardetterslepene på pensjonsutgifter og vedlikehold av skoler, sykehjem og idrettshaller. Kommunen betaler nå over 100 millioner mer pr. år bare i renter og avdrag. Siden høyresiden overtok makten i Bergen i 2003 har de tredoblet gjelden. Innen få år vil den være firedoblet.

Jeg håper KrF, Venstre og Byluftlisten finner 2,9 millioner til Kirkens Bymisjon i budsjettforhandlingene. Jeg håper alle de usosiale kuttene Høyre og Frp foreslår blir reversert.
Men faktum er at kommunen aldri burde vært i en økonomisk situasjon der slike kutt var nødvendige.

Det aller minste vi må kunne forvente når Høyre firedobler gjelden er at pengene går til gode investeringer i bergensernes framtid, ikke ned i det store svarte overskridelseshullet.

Derfor ønsker jeg meg aller mest kraftige kutt i en av Høyre-byrådets største utgiftsposter: Budsjettlinjen for tabber, overskridelser og slett arbeid.

Innlegget sto først på trykk i Bergens Tidende 28. november. 

Høyre har skapt Bergens finanskrise

I elleve år har Høyre forledet bergenserne til å tro at de har styrt byen på en god måte. Sannheten kommer som kjent for en dag, og den dagen er nå kommet.

Høyre og Frp gjeninnfører eiendomsskatten for privatboliger – som de med fyrverkeri og gravstøtte avskaffet i 2013. Og ikke bare blir den gjeninnført, den blir satt til et mye høyere nivå. Dette på tross av tydelige løfter om det motsatte i valgkampen i 2011.

Hvorfor begår et byråd ledet av Høyre et så storstilt løftebrudd?

«Et faktum er vanskelig å skjule - lykkes det på én kant, så tyter det ut på en annen», sa forfatteren Cora Sandels. Hennes ord er i så måte beskrivende, for det enkle svaret er at Høyre ikke lenger klarer å skjule hvilket økonomisk uføre de har satt Bergen i. Regjeringsskiftet har i tillegg bidratt til at Bergens inntekter fra staten faller. Hvem skulle trodd det da krigserklæringene fra Monica Mæland og Høyre haglet mot den forrige Ap-ledede regjeringen?

Det interessante spørsmålet er likevel: Hvordan har Høyre klart å opprettholde fasaden av økonomisk kontroll? Det korte svaret er at de har skjøvet på alle utgifter som er mulig å skyve på – og dermed gjort dem større. Alle vet at hvis du eller borettslaget utsetter vedlikehold av bygningene år etter år vil man før eller siden våkne opp til en meget dyr blåmandag. For Bergens del er regningen på rundt fire milliarder – så langt.

Høyre visste også dette, men skjulte rapporter om råtne skoler i årevis heller enn å ta grep. Det tok hele ti år før byrådet la frem en vedlikeholdsplan. Frem til virkeligheten innhentet dem, sløste byrådet bort flere hundre millioner i «vedlikehold» – som i praksis var fasadeendringer som bare gjorde vondt verre for inneklimaet på skolene.

Det stopper ikke der. Bergen har en pensjonsregning på hele to milliarder kroner som ikke er regnskapsført. På vanlig norsk betyr det at Bergen de siste årene egentlig har gått med kraftige underskudd. Byrådet har over flere år tatt ut ekstraordinære utbytter fra BKK og ulovlig brukt inntektene på drift, tappet kommunens fondsmidler og solgt unna kommunens eiendeler. Alt for å holde skuten kunstig flytende. Nå har ikke kommunen mer å selge, og det er ikke lenger mulig å ta ut like mye penger fra BKK.

I løpet av samme periode har Høyre også prestert å tredoble Bergens gjeld. Den er nå på mer enn 14 milliarder kroner, og vil øke til nærmere 20 milliarder frem mot 2017. Det innebærer en firedobling siden 2003. Resultatet er at Bergens økonomiske handlingsrom i praksis er minimalt i mange år fremover. Man kan jo selv tenke seg hvilken effekt en firedobling av familiens gjeld ville ha å si for muligheten til å prioritere andre ting enn det helt grunnleggende. Gjeldsøkningen har skjedd uten at vi har rustet opp alle skolene, sykehjemmene og idrettshallene som nå råtner på rot. Og uten at vi har fått barnehageplass der vi bor eller rom til alle av våre besteforeldre som trenger sykehjemsplass.

Den røde tråden i dette bildet er at tråden er blå. Høyre har skjult byens økonomiske problemer med skremmende uansvarlig politikk, finansiert gjennom salg, utbytter, manglende vedlikehold og manglende innbetaling av pensjonspremier. Nå er regjeringen også blå, og verktøykassen for å skjule den økonomiske krisen er tom.

Heldigvis er det valg neste år. Vi er klare til å starte på ryddejobben etter Høyre. Og vi må gjøre jobben selv, for vi kan ikke håpe på mye drahjelp fra Høyre og Frp i regjeringskontorene i Oslo.

Innlegget sto først på trykk i Bergens Tidende 13. oktober.

La lærere være lærere

Holdt følgende innlegg i dagens bystyremøte i Bergen. Utgangspunktet var forslag om elevevaluering i ungdomsskolen fra Høyre.

"Ordfører,

I bergensskolen har vi i dag et stort antall vurderings- og evalueringsordninger i grunnskolen, både nasjonale og lokale. Vi har:

Nasjonale prøver og eksamen

Elevundersøkelsen

Kommunens egen foreldreundersøkelse

Kartleggingsprøver

Digital kompetanseprøve

Foreldreundersøkelse

Medarbeiderundersøkelsen

Rektorundersøkelse

 og Lærerundersøkelsen

For å nevne noen.

Arbeiderpartiet er opptatt av at vi må avbyråkratisere lærerrollen, ikke påføre skolene enda flere pålegg som forsterker skjemaveldet. Dessuten er vi usikker på hva formålet med denne elevevalueringen skal være. Jeg har selv sittet i skoledebatter med gutter fra Unge Høyre som har fremstilt denne type forslag som det samme som å gi elevene makt til å kunne sparke dårlige lærere. Den type useriøsitet og mistillit til lærerprofesjonen er ikke vi med på, heller ikke når det er pakket inn i en noe vakrere språkdrakt.

Dessuten er det ikke opplagt at den læreren som blant 15-åringene er mest populær er den beste læreren. Tvert i mot. Dette kommer veldig godt frem i innlegget «En dårlig lærers bekjennelse», som sto på trykk i BT nylig. Og jeg siterer:

«Samme år som elevene dømte meg nord og ned, leverte min klasse skolens beste eksamensresultater noen gang. Jeg er overbevist om at alle politikere vil være enige i at det er viktigere at klassen oppnår gode resultater, enn at jeg er populær. Derfor ber jeg politikerne la lærere være lærere».

En lærer som viser mye film er som kjent ofte ganske populær, men det er heller tvilsomt om det er den mest effektive undervisningsformen. På den annen side presiserer statsråden at det ikke er slik lettvint popularitets-evalueringer han sikter til.

Vi har derfor vårt eget forslag til vedtak, som ikke avviser elevevaluering tvert, men som vil se dette i sammenheng med dagens testregime, undersøkelser og evalueringsformer – med sikte på å få bedre nytte av dem og samlet sett redusere omfanget. For ordfører, det beste vi som politikere kan gjøre for å bedre kvaliteten i skolen er å la lærere få lov til å være lærere."

Alternativt forslag til vedtak fra Arbeiderpartiet:

Bergen bystyre er opptatt av å avbyråkratisere lærerrollen for å øke kvaliteten i skolen. I dag finnes det et utall vurderings- og evalueringsordninger i grunnskolen, både nasjonale og lokale. Bystyret ber byrådet om å kartlegge omfang, formål og virkning av de ulike ordningene. På bakgrunn av en slik gjennomgang ber bystyret byrådet om å legge frem en sak om evaluering i grunnskolen i Bergen. I en slik sak vil også etablering av elevvurdering i ungdomsskolen i tråd med regjeringens forskriftsendring i videregående skole kunne vurderes. Bystyret understreker samtidig at formålet med endringer i evalueringsordninger i grunnskolen må være at omfanget reduseres, ikke økes.

Slik ender valget i 2013

Jeg er jo i utgangspunktet inhabil, og noen av mine tips kan bære preg av hva jeg håper vel så mye som hva jeg tror. Samtidig har jeg prøvd å la sampoleren i meg stå for vurderingene, og jeg mener at dette er et realistisk valgresultat for de ulike partiene, og mine tips er absolutt ikke i tråd med hva jeg egentlig håper på.

Se nederst for konkrete talltips i prosent.

Opposisjonen vinner valget samlet sett

Hadde jeg spådd noe annet ville vel de fleste sluttet å lese - og kalt meg naiv og levende i en boble. Ingen målinger har vist noe i nærheten av rødgrønt flertall. Da er det nok dessverre illusorisk å håpe at noe veldig spesielt har skjedd de siste 2 døgnene som målingene ikke har fanget opp, selv om det kan bli jevnere enn mange tror. Det mest interessante innenfor borgerlig blokk er hva de ulike partiene får hver for seg - og ikke minst om Høyre og Frp er avhengig av begge sentrumspartiene for å få flertall. Oppslutningen om Frp varierer såpass mye at det ikke er godt å spå, men mitt tips er at Erna Solberg må få med alle 4 partiene for å få flertall. Dette tror jeg delvis fordi jeg tror de rødgrønne, spesielt Ap, styrker seg noe når det blir alvor og valgdag, og delvis fordi jeg tror Frp styrker seg noe på bekostning av Høyre. Det gir jo også muligheter for at Arbeiderpartiet kan overta i løpet av stortingsperioden, jf. neste punkt.

Arbeiderpartiet blir størst

Dette er selvsagt et klart mål for de av oss som har stemt på nettopp Arbeiderpartiet. Samtidig tyder de fleste målingene på at Ap klarer å bli størst. Spørsmålet er hvor store de blir, og hvor stor avstanden blir til Høyre. Jeg tror (les: håper) Ap løfter seg ekstra på selve valgdagen når folk står i valgavlukket - da blir ofte det trygge mer fristende enn når meningsmålingsinstituttene ringer. Størrelsen og avstanden til Høyre kan være avgjørende for om en fremtidig mindretallsregjering av Arbeiderpartiet er levedyktig - dvs. om den har et parlamentarisk grunnlag for å styre dersom KrF og/eller Venstre mister lysten på å støtte Høyre og Frp i regjering.

SV kommer over sperregrensen

Audun Lysbakken har imponert meg. Han har klart å snu den nedadgående trenden tidlig i valgkampen, og SV ligger nå ca. på 5 % siste helgen før valget. Og Lysbakken gjorde 2 gode debatter også den siste helgen, og jeg tror derfor partiet klarer brasene. Jeg håper og tror også Lysbakken selv kommer inn fra Hordaland. Samtidig viser målingene at SV har lav lojalitet, noe som kan bety at de velgerne de har vunnet siste 2 ukene fort kan forsvinne igjen - spesielt hvis folk får inntrykk av at SV nå er trygge. Jeg tror likevel ikke SV lider samme skjebne som Venstre i 2009. Den store forskjellen er at SV vet at de sliter, og har derfor stått på og formidlet alvoret til siste slutt, mens Lars Sponheim skjelte ut statsvitere som antydet at de slet de siste dagene før valget i 2009.

MDG og Rødt kommer inn fra Oslo

MDG peaket for tidlig, og jeg tror derfor ikke de klarer sperregrensen. Men de kommer til å være nær et distriktsmandat i fra Hordaland og Sør-Trøndelag - og de kommer inn fra Oslo. Det har alle målinger vist, også lokale fra Oslo. Det samme gjelder Bjørnar Moxnes og Rødt. De har ikke sjanse ellers i landet, men Moxnes imponerte i debatten på NRK på fredag, og jeg tror derfor Rødt igjen er inne på Stortinget etter en ørkenvandring i lang tid. Strengt tatt burde Rødt gjort det enda bedre, gitt SVs regjeringsdeltakelse, men slik det ligger an nå bør de være meget fornøyd med ett mandat.


Samlet blir det da et borgerlig flertalle på mellom 88 og 95 mandater, mens regjeringspartiene vil få mellom 72 og 79 mandater. I tillegg kommer 2 mandater til MDG og Rødt.

Mer konkret tipper jeg følgende oppslutning:

Arbeiderpartiet     31,3 %
Høyre                   25,8 %
Frp                       15,4 %
KrF                        6,3 %
Venstre                  5,9 %
Senterpartiet           5,3 %
SV                          4,9 %
MDG                      3,1 %
Rødt                        1,1 %
Andre                      0,9 %