Pappaperm gir økt valgfrihet

Erna Solberg ønsker å fjernepappapermen for å øke familiens valgfrihet. Det eneste problemet er at mål og virkemiddel ikke henger sammen. Tvert i mot vil en valgseier for Høyre (og Frp) bety redusert valgfrihet for begge foreldrene, og ikke minst flere steg tilbake for likestillingen. Reell valgfrihet skapes nemlig gjennom politisk vilje til å endre bestående samfunnsstrukturer og holdninger. Det er på denne bakgrunn at jeg og Arbeiderpartiet støtter pappapermisjon, fordi det er bra for barna, for mødrene, for fedrene, for valgfriheten og for likestillingen.

Bare i min bekjentskapskrets har jeg alt for mange eksempler på at samfunnet ikke er kommet dit Solberg mener å vite at vi har kommet – at vi har oppnådd den nødvendige sosiale endringen og at holdningene er annerledes nå enn før. La meg ta ett eksempel: En av mine kamerater fikk i fjor beskjed av sin arbeidsgiver at det var uaktuelt å ta ut mer enn 3 uker pappaperm. For øvrig samme arbeidsgiver som ikke sier noe når kvinner i bedriften tar 10-12 måneders permisjon. Min kamerat kunne vise til dagens lov og konsekvensene av at han ikke tok permisjon, og fikk til slutt gjennomslag.

Samtidig skulle han egentlig ønsket å ta ut mer enn 3 måneder, men det var ikke aktuelt for hans samboer, hun ønsket ikke å gi av ”sin” permisjon. For å si det med NHO-sjef Kristin Skogen Lunds ord: - Det er kanskje upopulært å si det, men jeg tror det veldig ofte er mødrene som bestemmer at de selv skal ta ut permisjonen. Som menn opplever vi ofte dobbelt krysspress, fra både barnets mor og fra arbeidsgiver. Erna Solberg må gjerne oppfordre meg og andre menn til å bli tøffere både på hjemmebane og på arbeidsplassen, men faktum er at uten en egen pappapermisjon vil veldig mange av oss i praksis miste muligheten til å være hjemme med våre barn.

Nå påstår ikke jeg at egen pappapermisjon gir økt valgfrihet kun fordi det er riktig for noen, jf. mitt eksempel over, men fordi erfaringene på samfunnsnivå og empirien fra Norge så vel som andre nordiske land viser det samme. Egen pappapermisjon betyr at flere menn får mulighet til å tilbringe dyrebar tid med sine barn, og ikke minst at de både kan og velger å ta ut mer permisjon. Tas pappapermisjonen bort vil resultatet sannsynligvis bli som i Danmark, der man i praksis i stor grad har endt opp med en ren morspermisjon.

Reell valgfrihet er altså ikke det samme som teoretisk valgfrihet, slik Høyre til stadighet forledes til å tro. Derfor er fjerning av pappapermisjonen en svært dårlig idé. Det vil sterkt redusere valgfriheten for begge foreldrene, men spesielt for mennene. Og det vil gjør at mange barn mister muligheten til å lære begge foreldrene å kjenne i sitt første leveår.

Men pappapermisjon og delt foreldrepermisjon er også særdeles viktig for kvinner og for likestillingen i arbeidslivet. I dag er det en særdeles større risiko å ansette en ung kvinne enn en ung mann. Førstnevnte kan innen kort tid forsvinne i opp til 1 år om gangen, kanskje flere år på rad. I tillegg vil unge kvinner ofte tape i kampen om forfremmelser, lederstillinger og ikke minst lønnsmessig sammenlignet med sine mannlige kollegaer. Det er en klar sammenheng mellom lønnsforskjellene basert på kjønn i likeverdige stillinger i privat sektor, og det faktum at kvinner er mye borte fra jobb i forbindelse med permisjoner. Dette er også bakgrunnen for at en samlet norsk fagbevegelse, så vel som alle arbeidsgiverforeningene, er svært tydelige på at det er et stort feilgrep å avvikle pappapermisjonen.

Leder i Akademikerne sa det treffende i forbindelse med Høyres landsmøte i vår: ”Familiepolitikken bør ikke bestemmes av Unge Høyre-gutter som er gamle nok til å drømme om en karriere i næringslivet, men for unge til å drømme om tid med egne barn”.

I Arbeiderpartiet er vi opptatt av å stå for en politikk som virker. Dette er bakgrunnen for at vi siden vi overtok har utvidet foreldrepermisjonen for både far og mor gjennom å øke totalrammen, og at vi sterkt forsvarer pappapermisjonen. Faktisk har ulike Ap-ledede regjeringer totalt økt den maksimale foreldrepermisjonen med 53 uker (Høyre-dominerte regjeringer har økt med 6 uker). De neste 4 årene vil Arbeiderpartiet sørge for at enda flere får rett på foreldrepermisjon, ikke minst flere fedre. Vi garanterer også at vi ikke vil kutte i antall uker totalt sett – alt dette i motsetning til Høyre. I tillegg vil vi jobbe for at alle får egen opptjeningsrett.

De som tror dette valget kun handler om å skifte ansikt på statsrådene tar grundig feil. Valget handler om politiske forskjeller, verdier og veivalg. Noen vil ta stadig nye skritt inn i et forbedret og mer likestilt Norge. Andre fører samme politikk som de gjorde på 1980-tallet.

Hva du foretrekker kan du vise på valgdagen 9. september.

Dette innlegget sto først på trykk på BTmeninger.

Ap på ville illiberale veier

Mye er allerede blitt sagt om datalagringsdirektivet, spesielt etter at det ble kjent at regjeringen, det vil si Arbeiderpartiet, offisielt gikk inn for direktivet i statsråd på fredag. Som Arbeiderparti-medlem føler jeg likevel for å blogge noen mer eller mindre velvalgte ord i mot innføringen av DLD.

Hovedproblemet er det justispolitiske paradigmeskiftet en innføring av DLD innebærer. Fra å bruke bevissikring som ledd i konkret etterforskning, går man over til systematisk, preaktiv bevissikring overfor alle borgere. I tilfelle du eller jeg skulle gjøre noe straffbart i fremtiden. Det burde være unødvendig å påpeke at dette selvsagt er i konflikt med grunnleggende idealer i en liberal rettsstat. Dessverre mangler Arbeiderpartiet tydeligvis en liberal ryggmarksrefleks på samme måte som vi har en meningsløs ryggmarksrefleks som tilsier at et hvert EU-direktiv er bra, bare fordi vi er for EU (primært) og EØS-avtalen (sekundært). For de som lurer: Jeg er for norsk medlemskap i EU, men er samtidig sterkt kritisk til de udemokratiske elementene ved EØS-avtalen.

Dersom noen likevel ikke skulle godta premisset om at direktivet er prinsipielt illiberalt: "Samtlige personvernmyndigheter i landene som omfattes av direktivet, i tillegg til EUs eget datatilsyn, har betegnet det som et brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen" (for å sitere Jon Wessel-Aas). 

I en slik "setting" var det sikkert naturlig å først selge inn DLD gjennom å framstille direktivet som en lovfesting av gjeldende praksis: Trafikkdataene det er snakk om lagres allerede i dag hos tele- og internettilbydere av faktureringshensyn. Med andre ord vil egentlig personvernets stilling styrkes, ettersom trafikkdataene nå underlegges sterkere offentlig kontroll. Denne strategien er fortsatt en del av retorikken til Storberget, Pedersen og co., men den er for lengst avslørt for sin prinsipielle unnfallenhet og upresise forhold til fakta. Å gå fra å ha lovpålegg om sletting av data dersom det ikke finnes faktureringshensyn til å lovpålegge lagringen er selvsagt ikke det samme. Argumentasjonen tar heller ikke inn over seg hvor mye mer som vil lagres med DLD enn uten.

En mer velfungerende strategi som vi så på Dagsrevyen så sent som i går, er å sette et teoretisk personvernsperspektiv opp mot faren for terror og kriminalitet. Eller at Norge kan blir en frihavn for barneporno og pedofile: «Redder vi ett barn, er det verdt det». Selvsagt kommer det prinsipielle i bakgrunnen hos folk flest når man får høre at konsekvensen av å si nei til DLD er en selvmordsbomber på Karl Johan.

Det er forøvrig også mulig å stikke hull på disse argumentene. Man kan for eksempel påpeke at både Redd barna og Barneombudet har gått imot direktivet i sine høringsforslag. Av hensyn til barn. Eller man kan påpeke at det finnes en rekke smutthull for å omgå DLD. For å si det på forståelig norsk: Jeg kom meg på facebook i Syria selv om det var forbudt og sensurert. Det er ingen problem å komme utenom dette direktivet for de som kan data og telefoni. Det er bare vanlige folk som blir rammet.

Men alle vi som er opptatt av personvern, rettstatlige prinsipper og liberale demokratiske verdier bør ikke godta et slikt debattnivå. Mitt spørsmål til DLD-tilhengerne blir dermed: Hvor skal grensen for hvor mye overvåking – eller lagring - man vil gå med på for å oppklare flere saker gå? Bør man ikke også lagre innholdet i sms, telefonsamtaler og e-post dersom det fører til flere oppklarte saker? For med en praktisk tilnærming med fokus på hvor mange ekstra pedofile eller terrorister direktivet muligens kan straffe (selv om det ikke nødvendigvis er rett heller) er det nok ikke lenge til DLD-tilhengerne vil gå et skritt lenger? Og hva er i et slikt perspektiv egentlig argumentet mot?

Til slutt: Jeg er egentlig veldig i mot at man faller for fristelsen til å sammenligne direktivet med diktaturstater. Likevel vil jeg legge til at etter å ha bodd i et diktatur i 6 mnd har jeg blitt mer bevisst på verdien av ytringsfrihet og personvern i en rettsstat. Egyptiske myndigheter bruker også faren for terror som unnskyldning for overvåking av befolkningen. Det synes derfor for meg helt klart at uten en prinsipiell tilnærming til slike spørsmål farer det fort galt avsted. Likevel, dette direktivet er ingen overgang til overvåkingssamfunnet, men det er en redusering av personvernet og et skritt i feil retning.

Forby pelsdyroppdrett

Dette innlegget ble først publisert på Vallepolit 2. november og republiseres her for å få en myk overgang fra gammel til ny blogg.

De siste dagene har vi nok en gang sett en rekke groteske bilder fra pelsdyrfarmer over hele landet. Av 39 farmer Dyrevernalliansen kontrollerte ble det oppdaget kritikkverdige forhold på alle 39. Å avvise at bildene er representative for en næring som består av totalt 350 farmer blir derfor lite troverdig. Bransjen har fått mange sjanser til forbedring. Nå er det nok. Statsstøtten på nesten 50 millioner (!) må bort og etter en overgangsperiode med statlige omstillingsmidler må industrien forbys.

Dette vedtok Hordaland Arbeiderparti enstemmig allerede i 2009, men dessverre vant man ikke frem på partiets landsmøte samme år med bakgrunn i Lars Sponheims (V) tidsfrist på 10 år fra da han var landbruksminister. Innen 10 år skulle bransjen bevise at de kunne drive dyrevennlig. Det har den ikke klart, og etter som Venstres sjenerøse frist for forbedring nå snart går ut kan jeg ikke skjønne annet enn at Ap og alle andre anstendige partier går inn for i det minste å fjerne statsstøtten.

For som journalist og veterinær Anne Viken skriver på sin blogg: Skadene vi så på bildene var ikke ferske og nye. Enkelte dyr har tydelige nevrologiske symptomer. Mange av sårene, skavankene og de avbitte føttene har tatt lang tid å utvikle. Dette innebærer at dyrene har lidd over lang tid, noe som er brudd på en rekke paragrafer i Lov om dyrevelferd. Veterinærforeningen har også derfor mange ganger uttrykt bekymring for utviklingen i pelsbransjen. På sine hjemmesider skriver de: 

«Veterinærforeningen har siden 2001 vært kritisk til pelsdyrnæringen. Dagens pelsdyrhold er basert på å ha rovdyr i små nettingbur, noe som betyr at dyrene ikke får tilfredsstilt sine naturlige adferdsbehov i tilstrekkelig grad.»

Her beskriver veterinærforeningen noe som ofte blir glemt av de som forsvarer pelsindustrien: Vi snakker ikke om husdyr som ku og sau, men om rovdyr som ikke hører hjemme i små bur. Og dessuten, jeg kan ikke skjønne at vi skal forsvare en veldig liten næring som beviselig driver mislighold av dyr for at vestkantfruer i Oslo skal kunne flotte seg en vinterdag.