Høyrebyrådet burde angrepet seg selv – ikke de ansatte

«Vår største utfordring er lønnsoppgjøret». Sitatet stammer fra finansbyråd Liv Røssland (Frp) da hun på vegne av høyrebyrådet fredag i forrige uke la frem den såkalte tertialrapporten, som viser status og prognose for økonomien til Bergen kommune i 2011.

Det er forøvrig interessant at et parti som påstår å være "det eneste partiet som tar arbeidere på alvor" (Siv Jensen på 1. mai) aldri går tom for ammunisjon i kampen mot arbeidstakernes rettigheter og muligheter.

Det er uansett på tide at byrådet nå slutter å se på sine egne ansatte som en utfordring, og heller kikker seg selv i speilet. Konsekvensene av at kommunalt ansatte ikke fikk justert lønnen sin oppover i tråd med årlig prisvekst og andre yrkesgruppers lønnsvekst ville vært en lite effektiv kommune med en rekke misfornøyde ansatte. Bergen kommune fungerer best når de ansatte i kommunen har det bra, og jeg vil oppfordre byens ledende politikere til å slutte å bruke de ansatte som en kanal for å få bort egen frustrasjon.

Så hva er Bergen kommunes største utfordring? Etter min mening må det være at høyrebyrådet har brutt regelverket, slik at verken årets budsjett eller regnskap for foregående år er godkjent. Det kommer til å få store konsekvenser for deg og meg, men høyrebyrådet velger å ikke ta saken på alvor. De har valgt å stikke hodet i sanden, og håper det hele forsvinner av seg selv.

Kanskje det er slik at det er høyrebyrådet som er vår største utfordring, og ikke kommunens ansatte?

En versjon av dette blogginnlegget ble først publisert i BA fredag 17. juni.

Er araberne klare for demokrati?

Det korte svaret er ja. Det litt mer kompliserte svaret er nei.

I dag protesteres det over hele Egypt på selveste "Police Day", en dag hvor politiets innsats for Egypts frihet for seks tiår siden blir feiret og hedret. Denne "vredens dag" er et symboltungt valg av dag for det regimemotstanderne håper skal bli starten på det egyptiske opprøret. Også denne aksjonen er drevet frem av sosiale medier og er selvsagt inspirert av den tunisiske Jasmin-revolusjonen. Men i motsetning til i Tunisia har regimet i Egypt militærets støtte, og mye tyder på at opprøret som vanlig vil bli slått hardt ned på.

Følg utviklingen i Egypt minutt for minutt HER.

Revolusjonen i Tunisia har ikke bare inspirert egyptere. Så langt har det vært protester i mange andre arabiske land, inkludert Algeri, Jordan og Jemen, ja, mange håper til og med det skal inspirere til opprør i Syria. Betyr dette at noe er i ferd med å skje i hele regionen, ikke bare i Tunisia? Det er ingen som kan svare absolutt på et slikt spørsmål. Historien er likevel gjerne den beste ledesnoren man har, og dersom den legges til grunn ser det ikke lyst ut. For la meg sitere den kjente statsviteren Larry Diamond fra hans artikkel Why are there no Arab Democracies (2010): “The continuing absence of even a single democratic regime in the Arab world is a striking anomaly — the principal exception to the globalization of democracy”.

Forskere med ulikt faglig ståsted er uenige om hvorfor det er slik, men man er stort sett enige om at den arabiske verden skiller seg negativt ut når det kommer til demokratiutvikling. I 2010 var det bare Marokko, Kuwait og Libanon som fikk betegnelsen delvis frie av Freedom House. Alle de andre arabiske landene defineres som ufrie autoritære stater. På tross av innføring av valg av både president (i republikkene) og parlamenter i de fleste statene de siste 20 årene. Den tredje bølgen av demokratisering har med andre ord så langt ikke nådd Nord-Afrika og Midtøsten. Er vi i ferd med å oppleve at den gjør det i 2011? Jeg tror dessverre ikke det. Det avgjørende er om folket lykkes i mitt kjære Egypt. Skulle så skje vil det mest sannsynlig bidra til en kjedereaksjon av opprør og mulige regimefall i hele regionen.

Og det er nettopp fordi jeg ikke tror folket vil lykkes i Egypt at jeg heller ikke tror at revolusjonen i Tunisia sprer seg utover spredte opptøyer og noen politiske innrømmelser fra de ulike regimene. Det er mange årsaker til det, men den viktigste er kanskje Mubaraks imponerende evne til å være en god diktator. Det vil si at han har skapt et regime med full støtte i militæret (han er selv general), som han har benyttet til å skape det man kan kalle et fleksibelt autoritært styre. Overvåkningen og undertrykkingen er ikke så omfattende som i Syria, Libya, osv. Blogging, demonstrasjoner o.l. tillattes så lenge man ikke går fra ord til handling. Man åpner opp for noen friheter, men vet å slå dem ned dersom de går for langt. Dermed har man noenlunde kontroll på hvem motstanderne er, samtidig som man kan ufarliggjøre dem ved behov. Simply put.

Og som professoren min ved det amerikanske universitetet i Kairo sa det: Statsvitere gir dem på mange måter oppskriften på hvordan man unngår demokratisering gjennom sine analyser i regionen. Paradoksalt nok. Poenget er uansett at regimeinnehaverne gjerne er mektige, korrupte og til dels onde i sin fremferd, men de er ikke dumme.

Det som likevel gir håp i Egypt er presidentens sviktende helse foran presidentvalget om et knapt år. Mye tyder på at han ønsker at sønnen, Gamal Mubarak, skal overta, men han er om mulig enda mer forhatt enn faren. Dermed kan det være en mulighet hvor militærets lojalitet kan settes på en prøve, all den tid Gamal egentlig ikke har noen militær bakgrunn, samtidig som det kan skape grobunn for nye og kanskje mer omfattende protester.

Forøvrig er det fortsatt langt fra sikkert at Tunisia blir et demokratisk eksempel i regionen. Det eneste som er sikkert er at en diktator er avsatt. Hvorvidt regimet erstattes med et nytt demokratisk eller et annet autoritært styre er fortsatt i støpeskjeen. Al Jazeeras Larbi Sadiki har skrevet godt om veien videre og hva som skal til for at Tunisia faktisk kan bli en demokratisk stat.

Arabere flest er med andre ord mer enn klare for demokrati, noe som i seg selv avviser alle teorier om en eksepsjonalistisk arabisk kultur/religion som forklaring på manglende demokrati. Dessverre tyder mye på at regimene likevel vil klare å slå ned det folkelige opprøret nok en gang.

Mange med større kjennskap til regionen enn meg har tatt feil tidligere, og jeg håper selvsagt jeg bommer radikalt med denne "analysen".

PS: Libanon sliter med egne problemer for tiden. En ny statsminister, Hezbollah-støttede Najib Mikati, er i dag bedt av presidenten om å danne ny regjering. Stemmetallene i parlamentet var 68-60 i favør Mikati (Sunni, men støttes av Shia-grupperingene) versus dagens statsminister Hakiri (Sunni). Sunnidominerte områder som Tripoli er i harnisk. Les mer om utviklingen HER.

Trygdebløffen

Da NHO inviterte til konferanse med tittelen "velferdsfellen" burde alle med en viss positiv innstilling til den norske modellen og et velferdssamfunn for alle reagert øyeblikkelig. For ikke bare villedet NHO i sine faktabolker og i sine påstander om trygd og arbeidsliv, de prøvde med ett enkelt ord å snu premissene for debatten: Velferd gikk fra å være et gode til bli et problem i løpet av en dag. Anders Heger skriver glimrende om dette på nyemeninger.no, så jeg skal la den retoriske debatten ligge. Jeg vil likevel dvele litt med det jeg kaller NHO og høyresidens trygdebløff. Til slutt vil jeg vise hvordan den norske likhetsmodellen med et anstendig trygdesystem bidrar til den høye sysselsettingen her i landet.

NHO hevdet altså at det kommer en "trygdebølge", i tillegg til den bedre kjente "eldrebølgen", og baserte sin argumentasjon blant annet på påstanden om at "en stadig større andel av befolkningen er utenfor arbeidslivet". Begrunnelsen for dette er at det nå er flere på ulike trygdeordninger enn tidligere - i prosent av befolkningen. Det er i og for seg riktig, men å påstå at flere dermed står utenfor arbeidslivet er direkte feilaktig. Sannheten er den motsatte - og jeg kan ikke fatte og begripe at en organisasjon som NHO i forkant av denne konferansen ikke konfererte med SSB sine tall. Jeg skal likevel besinne meg fra å kalle det en bevisst bløff, men uimotsagt kan påstanden ikke stå.

For fakta er følgende: Stadig færre er utenfor arbeidslivet. Eller for å si det på en annen måte, stadig flere trår inn i arbeidslivet. Ved inngangen av 2011 er Norge faktisk det landet i verden med tredje høyest sysselsettingsgrad. Og det har blitt flere og flere i arbeid for hvert eneste år siden år 2000. Det NHO kaller en "trygdebølge" er derfor ikke annet enn at andelen av de som sto utenfor arbeidslivet (og uten stønad fra det offentlige) som har trått inn i enten arbeid eller over i en stønadsordning har begge økt. Noe som selvsagt hører sammen, for jo flere som har en arbeidsinntekt, jo flere har rett på ulike stønadsordninger - det være seg trygd, sjukepenger eller AFP. Ali Esbati skriver forøvrig godt om samme tema i hans "Nødvendighetsfellen".

Dette er med andre ord ikke en problematisk bølge. Det er i stor grad en gledelig utvikling. Så kan vi selvsagt likevel jobbe for at flere som i dag er utenfor arbeidslivet skal få gleden av å jobbe gjennom tilpasset arbeidsplass, at færre skal skvises ut, og at spesielt unge må tilbys muligheter som gjør at færre havner utenfor arbeidslivet i ung alder dersom det er mulig å unngå. Det kan vi enes om, men det er ikke på grunn av en teoretisk "trygdebølge" uten empirisk dekning. Eller fordi NHO klarer å svartmale et arbeidsmarked og en velferdsmodell som begge må kunne sies å, i all beskjedenhet, ligge i verdenstoppen. Nei, det er fordi verdien av å jobbe er stor for enkeltmennesket og fordi samfunnet tjener på at flest mulig som har mulighet til det får lov å arbeide.

Men de argumentene som NHO prøver å bygge grunnlaget for må knuses i sin spede begynnelse. Da sikter jeg til argumentene om at incentivene for å gå på trygd er for gode: At ytelsene må ned. Høyre og Frp tør ikke å si det helt ennå. Men dersom ideen om velferdsfellen og trygdebølgen får sette seg er grunnen lagt for å foreslå det ut i fra ren og skjær økonomisk ansvarlighet. Men før de prøver seg skal jeg gjøre et forsøk på å forklare hvorfor den norske modellen også i dette tilfellet er bra.

Mange på høyresiden argumenterer med at grunnen til at det er så høy sysselsetting i Norge sammenlignet med andre land er en høy andel kvinner. Derfor må man heller se på hvor mange som lever på stønad. Denne logikken mener også NHO stemmer. Siden det tallet som nevnt er relativt høyt må vel den norske modellen og trygdeordningene være ineffektive og lite produktive? Feil.

La meg sitere forskningsleder ved SSB, Roger Bjørnstad:

"For det første er en viktig årsak til at antallet som lever av offentlige stønader er høyt i Norge, at svært mange kvinner med tidligere arbeidsinntekt er trygdet (...) For det andre er det trolig en årsakssammenheng mellom høy yrkesdeltakelse blant kvinner og mange kvinner på trygd, siden man for å få trygd i Norge i hovedsak må ha hatt arbeidsinntekt" (DN 09.12.2010). Med andre ord må man fjerne kvinnene i trygdesammenligninger dersom man skal fjerne dem fra sysselsettingsstatistikken.

Men det viktige her er at denne "arbeidslinja" i trygderettighetene (svangerskap, fødsel, sykdom og uførhet for å nevne noe) derfor kan være forklaringen på hvorfor så mange kvinner, sammenlignet med de fleste andre land, velger en yrkeskarriere.

Men det viktigste poenget, og sterkt knyttet til illusjonen om velferdsfellen, kommer her: Den høye trygdingen i Norge er særlig høy i grupper der mange også er sysselsatte sett i forhold til andre land. Med andre ord gjelder ikke bare logikken ovenfor kvinner, men de fleste grupper der vi har høyere sysselsetting (og trygding) enn sammenlignbare land. Dette mer enn indikerer at alternativet for de som er på trygd i Norge neppe er å være sysselsatt. Alternativet er å bli forsørget av familien.

La meg derfor konkludere ved å igjen gjøre Bjørnstad en visitt:

"Det virker altså ikke som at trygdene i Norge fører til mange utenfor arbeidslivet. Snarere tvert imot. Trygdene er utformet slik at de belønner en lang yrkeskarriere, og Norge er blant landene i OECD med høyest sysselsetting blant eldre" (DN 09.12.2010).

Lavere skatt uansett?

Istedenfor å benytte muligheten til å på egne og Frps vegne ta avstand fra mye av den ekstremt høyrevridde og usolidariske politikken de amerikanske Tea Party-kandidatene står for, bekrefter Morten Myksvoll at han ”liker grunnverdien i Tea Party-bevegelsen” i sitt tilsvar til meg i BA 4. desember.

I følge Myksvoll er denne grunnverdien lavere skatter og avgifter. Det kan sikkert debatteres hvorvidt dette stemmer, men la meg heller ta Myksvoll på ordet. Lavere skatter er et standpunkt som i og for seg ikke er ulikt det Frp står for i Norge. Samtidig må jeg gjenta det jeg har spurt ham om flere ganger på twitter uten å få svar: Er Frp for lavere skatter og avgifter uavhengig av skatte- og velferdsnivået i samfunnet? For i USA har man et nivå på begge deler som ligger langt under det norske, spesielt når det gjelder velferd for de svakeste. At Myksvoll i en slik situasjon støtter skattekutt foran helsetilbud til alle gir grunn til å være bekymret for hva Frp vil gjøre med Bergen og Norge på lang sikt. Dersom de får makt over tid.

Denne bekymringen blir forsterket av at Myksvoll i innlegget bekrefter at han helhjertet støtter Tea Party-bevegelsens motstand mot Obamas helsereform. Det kan være nødvendig å minne ham om at før innføringen av reformen var det i følge NTB 45-50 millioner uten helseforsikring og 25 millioner amerikanere som hadde en for dårlig forsikringsdekning. USA er faktisk det eneste industrialiserte landet som ikke har en offentlig helsedekning som inkluderer alle borgere. Likevel er USAs helsevesen verdens dyreste.

Obamas reform er i mine øyne ikke god nok, og selv når den er helt innført vil ikke alle amerikanere være dekket på en god nok måte. Faktisk er USA etter reformen fortsatt langt, langt til høyre for Norge når det gjelder helsepolitikk. Når fremtredende Frp’ere som Myksvoll er i mot det som for amerikanerne bare er et lite skritt i retning av vårt universelle helsevesen, er det grunn til å bli bekymret. Mener Myksvoll at et helsevesen som funderes på private helseforsikringer er et godt system? Er dette noe Frp ser på som en mulighet i Norge også?

I Bergen begynner man allerede å se konturene av hvilke konsekvenser Frp’s ukuelige tro på skattekutt har for velferden vår. For å finansiere halveringen av eiendomsskatten (forøvrig uten å endre det urettferdige takseringssystemet) har Byrådet måttet tappe BKK for kapital. Neste år kutter de også i sosiale stønader og folks helsetilbud, de innfører egenbetaling i idretten og de legger ned nærskoler i flere bydeler. For å nevne noe.

Dette er likevel bare begynnelsen. Bergen kommune har foreløpig fått ekstraordinære inntekter gjennom Byrådets utarming av BKK til å dekke inn mye av skattekuttene. Samme logikk ligger bak det kulturskadelige salget av Bergen Kino. Man trenger penger, spesielt i et valgår. Disse pengene er likevel bare tilgjengelig én gang og vi vil derfor oppleve flere og større velferdskutt i årene fremover med Frp og Høyre ved roret. For å ikke snakke om hva som skjer hvis de oppfyller løftet om å fjerne eiendomsskatten helt.

Til slutt vil jeg avlegge alle beskyldningene Myksvoll rettet mot meg en visitt. Jeg kunne valgt å gå i detalj på noen av usaklighetene og faktafeilene han valgte å bruke, men skal nøye meg med å komme med en innrømmelse. Myksvoll brukte nesten halve innlegget på å arrestere meg på èn faktafeil, nemlig at han ikke dro til USA bare for å studere Tea Party-bevegelsen slik jeg insinuerte. Jeg beklager selvsagt dette, men jeg baserte meg på oppslaget i BA 4. november, hvor den eneste referansen for USA-turen var at han fulgte ”«Tea Party»-bevegelsen på nært hold i forbindelse med kongressvalget i USA”. 

Uansett endrer det verken på mine spørsmål om hvilke politiske forbindelser Frp har til Tea Party-bevegelsen eller hvilke konsekvenser det har for norsk og bergensk politikk. Noen av svarene ligger i Byrådets nye skolebruksplan og i budsjettet for 2011, begge vedtatt mot store protester 13. desember, men de store og langsiktige konsekvensene for Bergens innbyggere vil først vise seg de kommende årene når BKK-pengene er oppbrukt. Med mindre Frp (og Høyre) kastes ut av Rådhusets 13. etasje. Valget har vi i september 2011. 

Dette blogginnlegget ble først publisert i BA lørdag 18. desember.

Ap på ville illiberale veier

Mye er allerede blitt sagt om datalagringsdirektivet, spesielt etter at det ble kjent at regjeringen, det vil si Arbeiderpartiet, offisielt gikk inn for direktivet i statsråd på fredag. Som Arbeiderparti-medlem føler jeg likevel for å blogge noen mer eller mindre velvalgte ord i mot innføringen av DLD.

Hovedproblemet er det justispolitiske paradigmeskiftet en innføring av DLD innebærer. Fra å bruke bevissikring som ledd i konkret etterforskning, går man over til systematisk, preaktiv bevissikring overfor alle borgere. I tilfelle du eller jeg skulle gjøre noe straffbart i fremtiden. Det burde være unødvendig å påpeke at dette selvsagt er i konflikt med grunnleggende idealer i en liberal rettsstat. Dessverre mangler Arbeiderpartiet tydeligvis en liberal ryggmarksrefleks på samme måte som vi har en meningsløs ryggmarksrefleks som tilsier at et hvert EU-direktiv er bra, bare fordi vi er for EU (primært) og EØS-avtalen (sekundært). For de som lurer: Jeg er for norsk medlemskap i EU, men er samtidig sterkt kritisk til de udemokratiske elementene ved EØS-avtalen.

Dersom noen likevel ikke skulle godta premisset om at direktivet er prinsipielt illiberalt: "Samtlige personvernmyndigheter i landene som omfattes av direktivet, i tillegg til EUs eget datatilsyn, har betegnet det som et brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen" (for å sitere Jon Wessel-Aas). 

I en slik "setting" var det sikkert naturlig å først selge inn DLD gjennom å framstille direktivet som en lovfesting av gjeldende praksis: Trafikkdataene det er snakk om lagres allerede i dag hos tele- og internettilbydere av faktureringshensyn. Med andre ord vil egentlig personvernets stilling styrkes, ettersom trafikkdataene nå underlegges sterkere offentlig kontroll. Denne strategien er fortsatt en del av retorikken til Storberget, Pedersen og co., men den er for lengst avslørt for sin prinsipielle unnfallenhet og upresise forhold til fakta. Å gå fra å ha lovpålegg om sletting av data dersom det ikke finnes faktureringshensyn til å lovpålegge lagringen er selvsagt ikke det samme. Argumentasjonen tar heller ikke inn over seg hvor mye mer som vil lagres med DLD enn uten.

En mer velfungerende strategi som vi så på Dagsrevyen så sent som i går, er å sette et teoretisk personvernsperspektiv opp mot faren for terror og kriminalitet. Eller at Norge kan blir en frihavn for barneporno og pedofile: «Redder vi ett barn, er det verdt det». Selvsagt kommer det prinsipielle i bakgrunnen hos folk flest når man får høre at konsekvensen av å si nei til DLD er en selvmordsbomber på Karl Johan.

Det er forøvrig også mulig å stikke hull på disse argumentene. Man kan for eksempel påpeke at både Redd barna og Barneombudet har gått imot direktivet i sine høringsforslag. Av hensyn til barn. Eller man kan påpeke at det finnes en rekke smutthull for å omgå DLD. For å si det på forståelig norsk: Jeg kom meg på facebook i Syria selv om det var forbudt og sensurert. Det er ingen problem å komme utenom dette direktivet for de som kan data og telefoni. Det er bare vanlige folk som blir rammet.

Men alle vi som er opptatt av personvern, rettstatlige prinsipper og liberale demokratiske verdier bør ikke godta et slikt debattnivå. Mitt spørsmål til DLD-tilhengerne blir dermed: Hvor skal grensen for hvor mye overvåking – eller lagring - man vil gå med på for å oppklare flere saker gå? Bør man ikke også lagre innholdet i sms, telefonsamtaler og e-post dersom det fører til flere oppklarte saker? For med en praktisk tilnærming med fokus på hvor mange ekstra pedofile eller terrorister direktivet muligens kan straffe (selv om det ikke nødvendigvis er rett heller) er det nok ikke lenge til DLD-tilhengerne vil gå et skritt lenger? Og hva er i et slikt perspektiv egentlig argumentet mot?

Til slutt: Jeg er egentlig veldig i mot at man faller for fristelsen til å sammenligne direktivet med diktaturstater. Likevel vil jeg legge til at etter å ha bodd i et diktatur i 6 mnd har jeg blitt mer bevisst på verdien av ytringsfrihet og personvern i en rettsstat. Egyptiske myndigheter bruker også faren for terror som unnskyldning for overvåking av befolkningen. Det synes derfor for meg helt klart at uten en prinsipiell tilnærming til slike spørsmål farer det fort galt avsted. Likevel, dette direktivet er ingen overgang til overvåkingssamfunnet, men det er en redusering av personvernet og et skritt i feil retning.

Teselskap med Frp

En forkortet versjon av dette innlegget sto på trykk i Bergensavisen i dag 27. november. Siden den ble sendt inn har jeg fått beskjed om å presisere at Myksvoll (som er omtalt) ikke dro til USA for å besøke Tea Party-bevegelsen, men at det ble en del av opplegget når han først var der.

Vis meg dine venner, og jeg skal si deg hvem du er, heter det i et gammelt ordtak.


Fremskrittspartiet har de siste to årene fått en ny amerikansk bestevenn – den ytterliggående høyrevridde Tea Party-bevegelsen. Det er ingen tvil om at Fremskrittspartiet prøver å knytte gode kontakter og tette bånd med sin søsterbevegelse i USA. For ikke så lenge siden besøkte Siv Jensen årskonferansen deres, og ble hyllet som lederen av «den norske Tea Party-bevegelsen» etter sitt foredrag.  

For et par uker siden kunne vi lese i avisene at Fremskrittspartiet i Bergen har sendt en av sine toppkandidater, Morten Myksvoll, for å studere bevegelsen. Myksvoll er en sentral person i byrådsmiljøet, som politisk rådgiver for Frps byråd Øistein Christoffersen, og er nominert på sikker plass på Frps valgliste.

Det er grunn til å spørre seg hvorfor Fremskrittspartiet har valgt seg akkurat Tea Party-bevegelsen som forbilder.

Mange nordmenn heier på Demokratene når det er valg i USA. Demokratene kjørte en av historiens største og beste grasrotkampanjer før valget i 2008, og burde slik sett være mer enn god nok inspirasjon. Men de er visst for venstrevridde for Frp. De vil lenger til høyre. Ytterste høyre.

Bevegelsen ønsker å kaste dagens amerikanske politiske landskap til fordel for et ultrakonservativt tankesett med økonomisk egoisme, mindre velferd og fellesskap og snever seksualmoral som viktige bærebjelker.

Spørsmålet er hva som motiverer Frp til å knytte så tette bånd til denne tebevegelsen. Frp skylder sine velgere å forklare hvilke deler av Tea Party-politikken de støtter. Dersom listen er lang, er det grunn til å bli alvorlig bekymret.

På en del områder er det lett å se likhetene mellom Teentusiastene og Frp. Begge kjemper for mer egoisme og mindre fellesskap, et hardere arbeidsliv og kamp mot fagforeninger. Ingen av dem tror at global oppvarming er menneskeskapt. Så langt, så godt. Eller vondt.

De står også for en del absurde ting, som troen på at verden bare er 6.000 år gammel. Greit nok. Det kan vi le av, på samme måte som vi er vant til å le av en del av de pussige forslagene som Frp kommer med.

Men så blir Te-forkynnerne skumlere og farligere i sine meninger. La oss titte nærmere på denne Tea Party-bevegelsen, som Frp omfavner så hett. Hva er det egentlig de vil?

Felles for alle Tea Party-kandidatene som stilte til valg til høstens mellomvalg er den intense motstanden mot et bedre helsevesen. Fremskrittspartiet fremstiller seg selv som et velferdsparti, men klapper ivrig for en bevegelse som hadde som hovedmål i valgkampen å snu Obamas helsereform – en reform som vil gi folk flest lettere tilgang på medisinsk hjelp, helseforsikring, billigere medisiner og et enklere pensjonssystem. Det er ikke luksus vi snakker om, men grunnleggende tjenester som du, jeg og Siv Jensen tar for gitt i Norge.

USAs politikk, som i dag ligger et godt stykke til venstre for Tea Party-bevegelsens idealer, fører allerede til at mange vanskeligstilte er overlatt til seg selv. Antall uteliggere, tiggere, narkomane og syke uten rett til medisiner er allerede i dag urovekkende høyt. USA er et kaldt samfunn overfor de som trenger hjelp. Millioner av mennesker lever i dag uten helseforsikring. Mange mistet denne når jobbene deres forsvant under finanskrisen, uten at staten har hjulpet dem. Dersom du ikke har rike venner eller familie, må du bo på gaten eller leve med sykdommen din uten medisin.

Problemene er ikke forbeholdt de syke, husløse eller arbeidsledige. Også helt vanlige, friske arbeidstakere sliter med å få råd til å betale for enkle helsetjenester.

Mens de fleste nordmenn tenker at dette virker som et ubarmhjertig system, som trenger mer varme og omtanke, reiser Fremskrittspartiet på studietur til bevegelsen som vil gjøre det verre for folk flest. Ikke bare går bevegelsen mot en forbedring av systemet – de vil kutte all støtte. Sosialhjelp og offentlig pensjon er en uting, og må bort. Folk får klare seg selv. De kjemper for et samfunn der primitiv egoisme får vinne over solidaritet og fellesskap. Rått og brutalt.

Også i en del andre sammenhenger fremstår bevegelsen som relativt ubarmhjertig. Et eksempel på det er at de jobber for å snu landets abortlover radikalt. Abort bør være ulovlig, selv om jenten er utsatt for voldtekt eller incest. I saker der det er fare for livet, skal familien til jenten få bestemme hvem av dem som skal få dø og hvem av dem som skal beholde livet.

Tea Party-bevegelsen er også overbevist om at den letteste veien til et fredelig samfunn er mindre diplomati og flere våpen. Mange Tea Partyere jobber aktivt for at USA snarest bør melde seg ut av FN.

Barack Obama har innført flere verktøy til det amerikanske diplomatiet, som for eksempel samtale og dialog – selv med land man er uenig i. Dette har Obama fått mye skryt for internasjonalt og masse kritikk innenlands. Tea Party-bevegelsen vil gjøre som Bush og kutte diplomatiske bånd med brysomme land. Flere Tea Party-kandidater gikk til valg på å kutte all kontakten med det de omtaler som «den muslimske verden».

Retten til personlige våpen står også sterkt i bevegelsen. Alle lover som gjør det enklere å registrere de som har våpen eller kontrollere folks våpenkjøp skal stemmes ned. Folkets tilgang til våpen skal ikke begrenses.

USA sliter med svært mange mord. Landet er i verdenstoppen på listene over land som fengsler størst andel av sine egne innbyggere. Landet er et levende eksempel på at Frps ideer om hardere straffer ikke hjelper samfunnet. I dette landet kjemper Tea Party-kandidatene frenetisk mot enkle restriksjoner på våpenkjøp, som å måtte legitimere seg for å kjøpe et halvautomatisk maskingevær. Frp er tause om våpen i sitt prinsipprogram. Er det fordi de ikke tør å innrømme at de er enige med Tea Party-bevegelsen?

Summen av den amerikanske Tea Party-bevegelsens politikk er et ytterliggående høyreradikalt samfunn der de rike får det bedre og alle andre blir overlatt til seg selv. Dette er bevegelsen som Siv Jensen og Morten Myksvoll nå lar seg imponere over.

           

Fremskrittspartiet har vist oss sine venner. Det gir grunn til bekymring.

Menn må på banen

Dette er en noe tilpasset versjon av det innlegget som nylig sto på trykk i Bergens Tidende.


Hege Ulstein skrev tidligere i høst om menns manglende engasjement i likestillingsspørsmål på Dagsavisens nye nettsted for nettdebatt, nyemeninger.no. Ulstein har helt rett i at menn må på banen i disse spørsmålene. Ikke bare fordi det er viktig for å få gjort noe med vold mot kvinner, voldtekter, likelønn og lik rett til foreldrepermisjon. Heller ikke bare fordi det er riktig av menn å gjøre det. Men også fordi dette angår menn i aller høyeste grad. 


Det er våre mødre, søstre, kjærester og venner som blir utsatt for grov vold, som blir seksuelt misbrukt, som får underbetalt for jobbene de gjør og som blir møtt med sjikane og trusler når de stikker hodet frem i samfunnsdebatten. Om menn ikke engasjerer seg fordi det er moralsk riktig bør de i alle fall gjøre det for å forsvare, fremheve og beskytte sine nærmeste. Da sikter jeg ikke bare til engasjement og tilstedeværelse i samfunnsdebatten, men også til diskusjonene i de nære relasjonene. De er minst like viktige, for dessverre er det våre fedre, brødre, kjærester og venner som utfører undertrykkelsen av kvinner i dagens Norge.

Dessuten angår mange av likestillingsspørsmålene menn direkte. Jeg undres stadig over hvor få menn som argumenterer for tredeling/todeling eller i det minste en fedrekvote i debatten om foreldrepermisjon. Spørsmålet om foreldrepermisjon handler ikke bare om kvinners rettigheter og lønn på arbeidsmarkedet, men om våre rettigheter i hjemmet. Det er faktisk menn som må kjempe denne kampen, for mange kvinner motarbeider en utjevning av rettigheter på dette området. Det er ikke uforståelig i seg selv at kvinner vil beholde de fortrinnene de har, men mye forskning tyder på at det blir vanskelig å få til likestilling på arbeidsmarkedet uten tilsvarende på hjemmebane. Med andre ord er det også en hemsko for kvinner å blir forfordelt i forhold til permisjon. I teorien er jo ikke kvinnene forfordelt, men så lenge menn verken har egen opptjeningsrett eller egne rettigheter til permisjon (utover 12 uker), vil mor ta de resterende ukene. Det handler om kjønnsrollemønster, vanskelige arbeidsgivere og dårligere økonomi for familien fordi far i flertallet av tilfellene tjener mer enn mor.

Personlig mener jeg vi minimum må få på plass en tredelingsordning og på sikt bør det arbeides for en todeling. Først da vil menn og kvinner ha lik rett på tid med barna og først da vil det være like "risikabelt" å ansette en ung mann som en ung kvinne. Først da da kan både menn og kvinner bli gravide i en arbeidsgivers øyne.

Forby pelsdyroppdrett

Dette innlegget ble først publisert på Vallepolit 2. november og republiseres her for å få en myk overgang fra gammel til ny blogg.

De siste dagene har vi nok en gang sett en rekke groteske bilder fra pelsdyrfarmer over hele landet. Av 39 farmer Dyrevernalliansen kontrollerte ble det oppdaget kritikkverdige forhold på alle 39. Å avvise at bildene er representative for en næring som består av totalt 350 farmer blir derfor lite troverdig. Bransjen har fått mange sjanser til forbedring. Nå er det nok. Statsstøtten på nesten 50 millioner (!) må bort og etter en overgangsperiode med statlige omstillingsmidler må industrien forbys.

Dette vedtok Hordaland Arbeiderparti enstemmig allerede i 2009, men dessverre vant man ikke frem på partiets landsmøte samme år med bakgrunn i Lars Sponheims (V) tidsfrist på 10 år fra da han var landbruksminister. Innen 10 år skulle bransjen bevise at de kunne drive dyrevennlig. Det har den ikke klart, og etter som Venstres sjenerøse frist for forbedring nå snart går ut kan jeg ikke skjønne annet enn at Ap og alle andre anstendige partier går inn for i det minste å fjerne statsstøtten.

For som journalist og veterinær Anne Viken skriver på sin blogg: Skadene vi så på bildene var ikke ferske og nye. Enkelte dyr har tydelige nevrologiske symptomer. Mange av sårene, skavankene og de avbitte føttene har tatt lang tid å utvikle. Dette innebærer at dyrene har lidd over lang tid, noe som er brudd på en rekke paragrafer i Lov om dyrevelferd. Veterinærforeningen har også derfor mange ganger uttrykt bekymring for utviklingen i pelsbransjen. På sine hjemmesider skriver de: 

«Veterinærforeningen har siden 2001 vært kritisk til pelsdyrnæringen. Dagens pelsdyrhold er basert på å ha rovdyr i små nettingbur, noe som betyr at dyrene ikke får tilfredsstilt sine naturlige adferdsbehov i tilstrekkelig grad.»

Her beskriver veterinærforeningen noe som ofte blir glemt av de som forsvarer pelsindustrien: Vi snakker ikke om husdyr som ku og sau, men om rovdyr som ikke hører hjemme i små bur. Og dessuten, jeg kan ikke skjønne at vi skal forsvare en veldig liten næring som beviselig driver mislighold av dyr for at vestkantfruer i Oslo skal kunne flotte seg en vinterdag.