Pappaperm gir økt valgfrihet

Erna Solberg ønsker å fjernepappapermen for å øke familiens valgfrihet. Det eneste problemet er at mål og virkemiddel ikke henger sammen. Tvert i mot vil en valgseier for Høyre (og Frp) bety redusert valgfrihet for begge foreldrene, og ikke minst flere steg tilbake for likestillingen. Reell valgfrihet skapes nemlig gjennom politisk vilje til å endre bestående samfunnsstrukturer og holdninger. Det er på denne bakgrunn at jeg og Arbeiderpartiet støtter pappapermisjon, fordi det er bra for barna, for mødrene, for fedrene, for valgfriheten og for likestillingen.

Bare i min bekjentskapskrets har jeg alt for mange eksempler på at samfunnet ikke er kommet dit Solberg mener å vite at vi har kommet – at vi har oppnådd den nødvendige sosiale endringen og at holdningene er annerledes nå enn før. La meg ta ett eksempel: En av mine kamerater fikk i fjor beskjed av sin arbeidsgiver at det var uaktuelt å ta ut mer enn 3 uker pappaperm. For øvrig samme arbeidsgiver som ikke sier noe når kvinner i bedriften tar 10-12 måneders permisjon. Min kamerat kunne vise til dagens lov og konsekvensene av at han ikke tok permisjon, og fikk til slutt gjennomslag.

Samtidig skulle han egentlig ønsket å ta ut mer enn 3 måneder, men det var ikke aktuelt for hans samboer, hun ønsket ikke å gi av ”sin” permisjon. For å si det med NHO-sjef Kristin Skogen Lunds ord: - Det er kanskje upopulært å si det, men jeg tror det veldig ofte er mødrene som bestemmer at de selv skal ta ut permisjonen. Som menn opplever vi ofte dobbelt krysspress, fra både barnets mor og fra arbeidsgiver. Erna Solberg må gjerne oppfordre meg og andre menn til å bli tøffere både på hjemmebane og på arbeidsplassen, men faktum er at uten en egen pappapermisjon vil veldig mange av oss i praksis miste muligheten til å være hjemme med våre barn.

Nå påstår ikke jeg at egen pappapermisjon gir økt valgfrihet kun fordi det er riktig for noen, jf. mitt eksempel over, men fordi erfaringene på samfunnsnivå og empirien fra Norge så vel som andre nordiske land viser det samme. Egen pappapermisjon betyr at flere menn får mulighet til å tilbringe dyrebar tid med sine barn, og ikke minst at de både kan og velger å ta ut mer permisjon. Tas pappapermisjonen bort vil resultatet sannsynligvis bli som i Danmark, der man i praksis i stor grad har endt opp med en ren morspermisjon.

Reell valgfrihet er altså ikke det samme som teoretisk valgfrihet, slik Høyre til stadighet forledes til å tro. Derfor er fjerning av pappapermisjonen en svært dårlig idé. Det vil sterkt redusere valgfriheten for begge foreldrene, men spesielt for mennene. Og det vil gjør at mange barn mister muligheten til å lære begge foreldrene å kjenne i sitt første leveår.

Men pappapermisjon og delt foreldrepermisjon er også særdeles viktig for kvinner og for likestillingen i arbeidslivet. I dag er det en særdeles større risiko å ansette en ung kvinne enn en ung mann. Førstnevnte kan innen kort tid forsvinne i opp til 1 år om gangen, kanskje flere år på rad. I tillegg vil unge kvinner ofte tape i kampen om forfremmelser, lederstillinger og ikke minst lønnsmessig sammenlignet med sine mannlige kollegaer. Det er en klar sammenheng mellom lønnsforskjellene basert på kjønn i likeverdige stillinger i privat sektor, og det faktum at kvinner er mye borte fra jobb i forbindelse med permisjoner. Dette er også bakgrunnen for at en samlet norsk fagbevegelse, så vel som alle arbeidsgiverforeningene, er svært tydelige på at det er et stort feilgrep å avvikle pappapermisjonen.

Leder i Akademikerne sa det treffende i forbindelse med Høyres landsmøte i vår: ”Familiepolitikken bør ikke bestemmes av Unge Høyre-gutter som er gamle nok til å drømme om en karriere i næringslivet, men for unge til å drømme om tid med egne barn”.

I Arbeiderpartiet er vi opptatt av å stå for en politikk som virker. Dette er bakgrunnen for at vi siden vi overtok har utvidet foreldrepermisjonen for både far og mor gjennom å øke totalrammen, og at vi sterkt forsvarer pappapermisjonen. Faktisk har ulike Ap-ledede regjeringer totalt økt den maksimale foreldrepermisjonen med 53 uker (Høyre-dominerte regjeringer har økt med 6 uker). De neste 4 årene vil Arbeiderpartiet sørge for at enda flere får rett på foreldrepermisjon, ikke minst flere fedre. Vi garanterer også at vi ikke vil kutte i antall uker totalt sett – alt dette i motsetning til Høyre. I tillegg vil vi jobbe for at alle får egen opptjeningsrett.

De som tror dette valget kun handler om å skifte ansikt på statsrådene tar grundig feil. Valget handler om politiske forskjeller, verdier og veivalg. Noen vil ta stadig nye skritt inn i et forbedret og mer likestilt Norge. Andre fører samme politikk som de gjorde på 1980-tallet.

Hva du foretrekker kan du vise på valgdagen 9. september.

Dette innlegget sto først på trykk på BTmeninger.

Trygdebløffen

Da NHO inviterte til konferanse med tittelen "velferdsfellen" burde alle med en viss positiv innstilling til den norske modellen og et velferdssamfunn for alle reagert øyeblikkelig. For ikke bare villedet NHO i sine faktabolker og i sine påstander om trygd og arbeidsliv, de prøvde med ett enkelt ord å snu premissene for debatten: Velferd gikk fra å være et gode til bli et problem i løpet av en dag. Anders Heger skriver glimrende om dette på nyemeninger.no, så jeg skal la den retoriske debatten ligge. Jeg vil likevel dvele litt med det jeg kaller NHO og høyresidens trygdebløff. Til slutt vil jeg vise hvordan den norske likhetsmodellen med et anstendig trygdesystem bidrar til den høye sysselsettingen her i landet.

NHO hevdet altså at det kommer en "trygdebølge", i tillegg til den bedre kjente "eldrebølgen", og baserte sin argumentasjon blant annet på påstanden om at "en stadig større andel av befolkningen er utenfor arbeidslivet". Begrunnelsen for dette er at det nå er flere på ulike trygdeordninger enn tidligere - i prosent av befolkningen. Det er i og for seg riktig, men å påstå at flere dermed står utenfor arbeidslivet er direkte feilaktig. Sannheten er den motsatte - og jeg kan ikke fatte og begripe at en organisasjon som NHO i forkant av denne konferansen ikke konfererte med SSB sine tall. Jeg skal likevel besinne meg fra å kalle det en bevisst bløff, men uimotsagt kan påstanden ikke stå.

For fakta er følgende: Stadig færre er utenfor arbeidslivet. Eller for å si det på en annen måte, stadig flere trår inn i arbeidslivet. Ved inngangen av 2011 er Norge faktisk det landet i verden med tredje høyest sysselsettingsgrad. Og det har blitt flere og flere i arbeid for hvert eneste år siden år 2000. Det NHO kaller en "trygdebølge" er derfor ikke annet enn at andelen av de som sto utenfor arbeidslivet (og uten stønad fra det offentlige) som har trått inn i enten arbeid eller over i en stønadsordning har begge økt. Noe som selvsagt hører sammen, for jo flere som har en arbeidsinntekt, jo flere har rett på ulike stønadsordninger - det være seg trygd, sjukepenger eller AFP. Ali Esbati skriver forøvrig godt om samme tema i hans "Nødvendighetsfellen".

Dette er med andre ord ikke en problematisk bølge. Det er i stor grad en gledelig utvikling. Så kan vi selvsagt likevel jobbe for at flere som i dag er utenfor arbeidslivet skal få gleden av å jobbe gjennom tilpasset arbeidsplass, at færre skal skvises ut, og at spesielt unge må tilbys muligheter som gjør at færre havner utenfor arbeidslivet i ung alder dersom det er mulig å unngå. Det kan vi enes om, men det er ikke på grunn av en teoretisk "trygdebølge" uten empirisk dekning. Eller fordi NHO klarer å svartmale et arbeidsmarked og en velferdsmodell som begge må kunne sies å, i all beskjedenhet, ligge i verdenstoppen. Nei, det er fordi verdien av å jobbe er stor for enkeltmennesket og fordi samfunnet tjener på at flest mulig som har mulighet til det får lov å arbeide.

Men de argumentene som NHO prøver å bygge grunnlaget for må knuses i sin spede begynnelse. Da sikter jeg til argumentene om at incentivene for å gå på trygd er for gode: At ytelsene må ned. Høyre og Frp tør ikke å si det helt ennå. Men dersom ideen om velferdsfellen og trygdebølgen får sette seg er grunnen lagt for å foreslå det ut i fra ren og skjær økonomisk ansvarlighet. Men før de prøver seg skal jeg gjøre et forsøk på å forklare hvorfor den norske modellen også i dette tilfellet er bra.

Mange på høyresiden argumenterer med at grunnen til at det er så høy sysselsetting i Norge sammenlignet med andre land er en høy andel kvinner. Derfor må man heller se på hvor mange som lever på stønad. Denne logikken mener også NHO stemmer. Siden det tallet som nevnt er relativt høyt må vel den norske modellen og trygdeordningene være ineffektive og lite produktive? Feil.

La meg sitere forskningsleder ved SSB, Roger Bjørnstad:

"For det første er en viktig årsak til at antallet som lever av offentlige stønader er høyt i Norge, at svært mange kvinner med tidligere arbeidsinntekt er trygdet (...) For det andre er det trolig en årsakssammenheng mellom høy yrkesdeltakelse blant kvinner og mange kvinner på trygd, siden man for å få trygd i Norge i hovedsak må ha hatt arbeidsinntekt" (DN 09.12.2010). Med andre ord må man fjerne kvinnene i trygdesammenligninger dersom man skal fjerne dem fra sysselsettingsstatistikken.

Men det viktige her er at denne "arbeidslinja" i trygderettighetene (svangerskap, fødsel, sykdom og uførhet for å nevne noe) derfor kan være forklaringen på hvorfor så mange kvinner, sammenlignet med de fleste andre land, velger en yrkeskarriere.

Men det viktigste poenget, og sterkt knyttet til illusjonen om velferdsfellen, kommer her: Den høye trygdingen i Norge er særlig høy i grupper der mange også er sysselsatte sett i forhold til andre land. Med andre ord gjelder ikke bare logikken ovenfor kvinner, men de fleste grupper der vi har høyere sysselsetting (og trygding) enn sammenlignbare land. Dette mer enn indikerer at alternativet for de som er på trygd i Norge neppe er å være sysselsatt. Alternativet er å bli forsørget av familien.

La meg derfor konkludere ved å igjen gjøre Bjørnstad en visitt:

"Det virker altså ikke som at trygdene i Norge fører til mange utenfor arbeidslivet. Snarere tvert imot. Trygdene er utformet slik at de belønner en lang yrkeskarriere, og Norge er blant landene i OECD med høyest sysselsetting blant eldre" (DN 09.12.2010).

Lavere skatt uansett?

Istedenfor å benytte muligheten til å på egne og Frps vegne ta avstand fra mye av den ekstremt høyrevridde og usolidariske politikken de amerikanske Tea Party-kandidatene står for, bekrefter Morten Myksvoll at han ”liker grunnverdien i Tea Party-bevegelsen” i sitt tilsvar til meg i BA 4. desember.

I følge Myksvoll er denne grunnverdien lavere skatter og avgifter. Det kan sikkert debatteres hvorvidt dette stemmer, men la meg heller ta Myksvoll på ordet. Lavere skatter er et standpunkt som i og for seg ikke er ulikt det Frp står for i Norge. Samtidig må jeg gjenta det jeg har spurt ham om flere ganger på twitter uten å få svar: Er Frp for lavere skatter og avgifter uavhengig av skatte- og velferdsnivået i samfunnet? For i USA har man et nivå på begge deler som ligger langt under det norske, spesielt når det gjelder velferd for de svakeste. At Myksvoll i en slik situasjon støtter skattekutt foran helsetilbud til alle gir grunn til å være bekymret for hva Frp vil gjøre med Bergen og Norge på lang sikt. Dersom de får makt over tid.

Denne bekymringen blir forsterket av at Myksvoll i innlegget bekrefter at han helhjertet støtter Tea Party-bevegelsens motstand mot Obamas helsereform. Det kan være nødvendig å minne ham om at før innføringen av reformen var det i følge NTB 45-50 millioner uten helseforsikring og 25 millioner amerikanere som hadde en for dårlig forsikringsdekning. USA er faktisk det eneste industrialiserte landet som ikke har en offentlig helsedekning som inkluderer alle borgere. Likevel er USAs helsevesen verdens dyreste.

Obamas reform er i mine øyne ikke god nok, og selv når den er helt innført vil ikke alle amerikanere være dekket på en god nok måte. Faktisk er USA etter reformen fortsatt langt, langt til høyre for Norge når det gjelder helsepolitikk. Når fremtredende Frp’ere som Myksvoll er i mot det som for amerikanerne bare er et lite skritt i retning av vårt universelle helsevesen, er det grunn til å bli bekymret. Mener Myksvoll at et helsevesen som funderes på private helseforsikringer er et godt system? Er dette noe Frp ser på som en mulighet i Norge også?

I Bergen begynner man allerede å se konturene av hvilke konsekvenser Frp’s ukuelige tro på skattekutt har for velferden vår. For å finansiere halveringen av eiendomsskatten (forøvrig uten å endre det urettferdige takseringssystemet) har Byrådet måttet tappe BKK for kapital. Neste år kutter de også i sosiale stønader og folks helsetilbud, de innfører egenbetaling i idretten og de legger ned nærskoler i flere bydeler. For å nevne noe.

Dette er likevel bare begynnelsen. Bergen kommune har foreløpig fått ekstraordinære inntekter gjennom Byrådets utarming av BKK til å dekke inn mye av skattekuttene. Samme logikk ligger bak det kulturskadelige salget av Bergen Kino. Man trenger penger, spesielt i et valgår. Disse pengene er likevel bare tilgjengelig én gang og vi vil derfor oppleve flere og større velferdskutt i årene fremover med Frp og Høyre ved roret. For å ikke snakke om hva som skjer hvis de oppfyller løftet om å fjerne eiendomsskatten helt.

Til slutt vil jeg avlegge alle beskyldningene Myksvoll rettet mot meg en visitt. Jeg kunne valgt å gå i detalj på noen av usaklighetene og faktafeilene han valgte å bruke, men skal nøye meg med å komme med en innrømmelse. Myksvoll brukte nesten halve innlegget på å arrestere meg på èn faktafeil, nemlig at han ikke dro til USA bare for å studere Tea Party-bevegelsen slik jeg insinuerte. Jeg beklager selvsagt dette, men jeg baserte meg på oppslaget i BA 4. november, hvor den eneste referansen for USA-turen var at han fulgte ”«Tea Party»-bevegelsen på nært hold i forbindelse med kongressvalget i USA”. 

Uansett endrer det verken på mine spørsmål om hvilke politiske forbindelser Frp har til Tea Party-bevegelsen eller hvilke konsekvenser det har for norsk og bergensk politikk. Noen av svarene ligger i Byrådets nye skolebruksplan og i budsjettet for 2011, begge vedtatt mot store protester 13. desember, men de store og langsiktige konsekvensene for Bergens innbyggere vil først vise seg de kommende årene når BKK-pengene er oppbrukt. Med mindre Frp (og Høyre) kastes ut av Rådhusets 13. etasje. Valget har vi i september 2011. 

Dette blogginnlegget ble først publisert i BA lørdag 18. desember.